Pokemon pro!

Jepp, jeg innrømmer det. Pokemon go har tatt over livet mitt. Det fine med dette er at jeg kommer ut på tur fremfor å sitte i sofaen hele dagen. I går var jeg ute i 3,5 timer, jeg gikk nesten en mil (alt for å få eggene til å klekke), og jeg har sikkert fått nok vitamin D for resten av året.


De siste tre dagene har jeg gått totalt 20 km.

Problemet med dette spillet er at et mobilbatteri bare holder en viss tid. En altfor kort tid. Et annet problem er at jeg bor på vestlandet, kjent for sine vakre fjorder, og mye regn. Og mobilen er ikke vanntett. Så for å kunne være ute 3 timer i strekk, i allslags vær, har jeg gått til noen innkjøp.


Nemlig en powerbank til mobilen, og et vanntett mobildeksel. Essensielle ting, vil jeg si. Den lille posen for ørepropper er perfekt størrelse for alle ledninger, så det ikke blir mer rot i vesken enn det allerede er. Pluss at den er søt. Jeg kjøpte min på shopbop.

Ellers har jeg lekt meg litt med neglelakk (i påvente av at mobilen skulle lade så jeg kunne spille mer, dette var før jeg kjøpte powerbank):





Og nå mangler jeg bare rett under 5000 poeng før jeg er level 20:



Begynner å føle meg ganske pro.

Nina out.

Gotta catch'em ALL!!!

Jeg er sikker på at de fleste har fått med seg det nye spillet Pokemon Go. Det har vært massevis av medieoppslag om folk som går inn i trær, ramler ned trapper, krysser åttefelts motorveier og blir påkjørt, i jakten på Pokemons. 

Jeg har aldri vært noe spesielt opptatt av spillkonsoller. Som barn hadde jeg ikke nintendo, jeg har aldri spilt wii eller xbox, jeg har såvidt forsøkt noen bilspill på playstation men det var aldri noe for meg, jeg spilte aldri tetris og jeg hadde aldri noen tamagotchi. Jeg har spilt noen dataspill opp gjennom årene, mest som barn: jeg og bestevenninnen min spilte Hokus Pokus og et Aladdin spill på dataen hennes, samt at vi spilte oss gjennom Kings Quest 5 en 8-10 ganger, men vi spilte det alltid sammen; hun styrte, jeg hadde ansvar for skyting. Jeg spilte meg også gjennom et dataspill om en dirigent som hadde mistet notene sine, spillet var tysk og jeg kan ikke tysk, men jeg kom meg gjennom likevel. Da jeg fikk mobil første gang spilte jeg - som absolutt alle andre som har hatt en nokia - snake. Den første kjæresten min var datagal og han hadde en Amiga som jeg spilte litt bubble bobble og giana sisters på, men det ble aldri noen stor greie for meg, det var mest for å ha noe å holde på med mens han spilte Quake. Den eneste gangen jeg har blitt hektet på et mobilspill var da jeg gikk på universitetet og hadde en gammel telefon med et kaninspill, kaninen gikk gjennom åkere med gulrøtter og jaktet på nøkler som igjen skulle låse opp skatter, hvis man hadde spist en gulrot kunne man ikke gå tilbake, så man måtte ha et mønster, og det var 25 levels og hvis man gjorde noe feil, måtte man begynne helt fra begynnelsen. Da tok jeg litt av, og spilte til kl 5 en morgen bare for å komme gjennom spillet. Da jeg fikk android lastet jeg ned angry birds, men jeg spilte det aldri. Men på tirsdag. Da lastet jeg ned Pokemon Go på iPhonen min. 

Jeg elsker Pokemon. Lillebroren min er 13 år yngre enn meg, og fra han var 3-4 år, hadde vi som tradisjon at når jeg kom hjem fra skolen, var det opp og se Pokemon. Allerede etter den første episoden, der Ash forsover seg og ender opp med Pikachu fordi den var han som var igjen, var jeg forelsket. 


Pokemons i gigantisk lekebutikk i Omontesando i Tokyo

Da kjæresten til lillebroren min var russ, ba hun meg om å hjelpe henne å dekorere russebuksen hennes:


Vi måtte bruke gull i steden for gult fordi de var utsolgt. Men safe to say: jeg elsker pokemon.

Og nå har jeg altså pokemon go. Og jeg er FULLSTENDIG hektet. Jeg, som er tidenes sofapotet, liker ikke trene, liker ikke gå tur, liker ikke noenting, har siden tirsdag gått 16 km på jakt etter pokemons. Jeg har også hatt en joggetur inni der, men jeg fikk ikke lov av venninne J. å spille pokemon mens vi jogget - hun er ond. Så egentlig har jeg gått/jogget 2 MIL siden tirsdag. 



Og hvorfor har jeg det? FORDI DET ER HELT FANTASTISK!!!

Jeg har ALDRI spilt noe kjekkere. Man går omkring, og plutselig popper pokemons opp.


Pokemon på Randaberg!


Pokemon på tur!

Og jeg har sagt det før, at jobben min er fantastisk, men nå har jeg enda en grunn som underbygger denne påstanden:


Jobben min er nemlig en POKEGYM! SLÅ DEN!

Det eneste problemet med dette spillet er at jeg tar helt av. Jeg klarer ikke la være å spille, jeg må ut og gå og finne pokemons, og her om dagen fikk jeg nesten sammenbrudd:


Jeg fant pikachu, men akkurat da jeg skulle fange den, krasjet appen. Jeg tror aldri jeg kommer over det. JEG VIL HA EN PIKACHUUU!

#heltnormalt

Nå skal jeg ut og gå og jakte pokemons. GOTTA CATCH'EM ALL!

Moldova og Transnistria: en oppsummering

som jeg skrev i det første innlegget mitt om Transnistria: det er et stille land. Det samme gjelder Moldova. Da vi kom til sentrum av Chisinau var togstasjonen det første vi møtte.

 
Det var ikke et menneske utenfor, og inne var det helt mørkt - alt for å spare på elektrisiteten. Men, de hadde gullfisker!



Og legg merke til tidstabellene. Det var flere skranker, men kun en åpen, og bak den satt en dame som ikke kunne engelsk. På dette tidspunktet tror jeg C. hadde gått litt lei av å snakke russisk, som han gjorde med taxisjåføren på vei fra flyplassen - les mer om dette her - så han gjorde det veldig enkelt da vi skulle bestille togbilletter til Tiraspol dagen etter: han pekte på meg og ham, og sa "two, Tiraspol, tomorrow, ehm, zavtra (russisk for imorgen), ok?", og det funket fint. 

Moldova er det nest fattigste landet i Europa, og det var tydelig. Det var nedslitte gater

Og selvom C. gikk i ekstase over denne, så sier dette bildet sitt om standarden i landet generelt:


Jeg mener, jeg husker vagt at vi hadde en slik telefon da jeg var liten - en avleggs en vi fikk av farmor da hun kjøpte seg ny, slik at vi kunne ha en telefon oppe og en nede, men hallo. I 2016? Men, C. var i ekstase. Han fortalte meg senere at han ble mettet ved synet av den telefonen, og egentlig kunne ligget rett ut på senga resten av dagen og sagt seg fornøyd med det, men man reiser ikke på ferie for å ligge på hotellrommet, så vi gikk ut. I stille gater, nesten folketomme, og så oss omkring, som dere kan lese om i dette innlegget. 

Dagen etter gikk reveljen klokka 6. Toget skulle gå litt over 7, og det er aldri feil å ha god tid. Til frokost drakk vi actimel, en drikkeyoghurt som er helt fantastisk god men som jeg aldri finner i Norge. Så dersom noen vet hvor de selger dette: fortell meg! Deretter gikk vi til togstasjonen, fant toget vårt og etter en lang stund begynte det å bevege seg. Vognen for de som skulle til Tiraspol var stappfull, det var trebenker og syntetiske blondegardiner, jadegrønne vegger, babushkaer med gigantiske kolli med forskjellig innhold, familier med barn og gamle menn som så ut som de kunne falt overende av et litt friskt vindkast, men som med overraskende letthet lempet kolliene sine opp på hattehyllene. Toget hadde 2 lange stopp, og for oss virket disse stasjonen som om de var midt i intet. Jeg rakk å ta et bilde ut togvinduet før toget begynte å kjøre igjen:

Og så kjørte vi i kanskje 20 min til, og var fremme i Tiraspol og dermed også Transnistria. Der kom vi oss gjennom immigrasjonskontrollen (les her), og hadde guidet tur med Tatiana, som er nevnt i innlegg her og her. Men noen fler bilder må likevel med, for Transnistria er et stille land. Det første som møtte oss var stillhet, gatene var nesten folketomme, ikke et blidt ansikt var å oppdrive, veiene var store og brede og klar for masse trafikk som ikke er der, og en sliten, seig aura lå over byen.

Over ser dere hovedgaten - 25. oktober avenyen. Den har 4 eller 6 felt, og det er nesten ikke en bil der.

Utsikten over elva Dnestr, som har sin egen sandstand om man ønsker å bade


Den ortodokse kirken i Kitskany


Klokketårnet vi klatret til tops i - i lange skjørt og sjal for de kvinnelige delene av følget -


Han søte lille her, som jeg fant langs en vegg i 25. oktober-avenyen i Tiraspol

Og ikke minst denne figuren, satt opp til ære for seiersdagen 9. mai:


Som altså betyr I love Tiraspol, skrevet på russisk.

Etter at vi hadde sett nevnte seiersdagsparade, og minnet alle de falne ved den evige flamme:


var tiden kommet for å dra tilbake til Chisinau. Vi gikk til togstasjonen, fant en marshrutka (minibuss) og dro tilbake til Chisinau. C. hadde nær-sammenbrudd i marshrutkaen da vi hadde vært i Transnistria i mer enn 24 timer - alle opphold over 24 timer skal meldes til politiet ved ankomst. Vi dro faktisk til politiet for å registrere oss, men det kom kontrabeskjeden: dette er ikke nødvendig. Så da vi krysset grensen tilbake til Moldova satt storebror nærmest og hoppet i setet sitt.

Vel fremme i Chisinau sjekket vi inn på hotell, og falt egentlig sammen begge to. Vi kjøpte en del souvenirer, og gikk litt rundt, tok et bilde av filharmonien:



Så på et lite ande-tog i parken:


ser dere alle påskeeggene i bakgrunnen? Vi var i Moldova uken etter den ortodokse påskefeiringen, så det var fremdeles pyntet der.

Vår siste kveld i Moldova tilbrakte vi på Andy's pizza, hvor pizzaen og salaten var grei nok, men nachosen vi bestilte var laget av alt annet enn mais, i stedet for salsa fikk vi en skål med sweet chili sauce, "guacamolen" bestod av poteter, ost og krydderurter for fargen, og osten på nachoen var kald, usmeltet. 

Så for å oppsummere: et fattig, stille land - så absolutt, men FOR en opplevelse.

Nina out.

Transnistria: seiersdagsparade

Hvis du kjører et google bildesøk på "8. mai frigjøringsdagen Norge" får du opp hoiende barn, smilende soldater, bilder av Kongen og horder av glade mennesker med vaiende flagg. I Transnistria er bildet er litt annet.

9. mai kalles seiersdagen, til minne om 9. mai 1945, da det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte under 2. verdenskrig - eller den store fedrelandskrigen, som russerne og transnistrierne kaller den. Den 9. mai i år gikk en seiersdagsparade gjennom 25. oktober avenyen midt i Tiraspol, og denne så jeg og storebror på. Og som dere vil se: noe ganske annet enn de bildene som dukker opp på overnevnte googlesøk og hvordan vi ser for oss vår frigjøringsdag.

Javisst er det horder av folk, men det er en stille horde, den eneste lyden som høres er tanksene og soldatenes "hurra, hurra, hurra!"-rop.


Det ene kompaniet etter det andre, med alvorlige ansikter og stive ben

Skarpladde våpner




Blikket mot presidenten

Unge gutter som stolt representerer sitt fedreland

Og over byen: russiske og transnistriske flagg vaiende i vinden.

En meget spesiell opplevelse. 





 

Transnistria: Bendery fort og biltur på bygda

1 mil utenfor hovedstaden Tiraspol ligger byen Bendery. I motsetning til resten av Transnistria ligger Bendery på høyre side av elven Dnestr, men den kontrolleres likevel av Transnistria. Byen har en eneste ting å skrive hjem om, nemlig Bendery fort. I 1558 ble byen erobret av osmanen Suleiman den store, og festningen ble bygget i osmansk stil på, altså, 1500-tallet. Interessant nok har Bendery også vært Sveriges hovedstad: i 1709 flyktet svenskekongen til Bendery, og siden Sveriges hovedstad på den tiden ble definert ut fra hvor kongen befant seg, var altså Sveriges hovedstad på en slette 1 mil utenfor Tiraspol, i de fem årene Karl den 12. bodde der. 

Uansett. For optimal utnyttelse av alle ressurser bestemte Moldoverne seg for at selvom ikke festningen kan rives, så må vi utnytte plassen rundt den, så vi bygger en fabrikk. Dermed møter dette synet deg:

når du kommer gjennom porten til festningen. Man må gå videre, forbi nedlagte fabrikkhaller

Før hele festningen åpenbarer seg:



Man kan klatre inn i den, på den, rundt den - det er ingen gjerder, gelendere eller tauer, så man må være lett på foten og helst ikke ha høydeskrekk, men det var fantastisk å gå der, og igjen: vi var de eneste som var der.

Etter 1 times vandring i ruinene begynte føttene mine for alvor å streike. Vi hadde da vært på bena i 7 timer, så Tatiana tok en telefon til sin overordnede, Andrej, som kom og hentet oss, og siste del av turen ble fullført i bil. Vi ble kjørt til en landsby med en park, der vedkommende som designet parken sørget for å sette sitt preg på parken ved å hogge profilen sin i steinene parken er bygget av:

Ser dere profilen hans?

Vi fikk en omvisning i parken, vi ble tatt med hjem til Andrejs tante og onkel, som hadde 3 hunder, et par geiter, tante Natasja hadde blomstrete husmorforkle og onkel Pawel hadde filttøfler han gikk rundt i åkeren med, før han stilte seg foran en vannspreder og fikk latterkrampe av egen dumhet- og da han kom tilbake og kameratslig tok oss i neven, ble vi overveldet av tidenes vodka-ånde, som forklarte hele vannspreder/latterkrampe scenariet. Jeg tok ingen bilder her, men jeg kommer aldri til å glemme noe av dette - det er AKKURAT slik man ser for seg en eks-sovjetisk landsbygd og dens innbyggere. Turen var i ferd med å nå sin absolutte topp, og så: på vei hjem tilbake til hotell Aist fant vi dette langs hovedveien:

Det, i følge min bror, ultimate bildet på Sovjet: kommunismes lystige "god reise!" sammen med håpet om korsets evige frelse. Da vi så dette ble vi begge mettet, og en seig trøtthet la seg over oss, slik at den siste halvtimen tilbake til Tiraspol ble tilbragt i taushet, etter 8 timers skravling. 

Nina out.

Transnistria: Kitskany og Tiraspol

Som jeg avsluttet forrige innlegg med her følger fortsettelsen av turen vår i Transnistria. Vi møtte vår guide for dagen, Tatiana, i lobbyen på hotell Aist. Hun trodde hun skulle ha en tysk guide, og fikk et litt skremt blikk da jeg sa at nei, vi må ha det på engelsk. Men siden storebror snakker tysk (som hele familien vår kan, utenom meg, som valgte fransk som valgfag og er blitt uglesett for dette siden) kunne han hjelpe litt til når hun famlet med ordene, så hun slappet synlig av i skuldrene, og turen vår startet. 

Vi begynner i Kitskany. 

For å komme dit, gikk vi fra hotellet vårt og gjennom 25. oktober avenyen, som er hovedgaten i Tiraspol. Der fant vi en Marshtrutka, som er en minibus med mer eller mindre faste ruter. Vi betalte noen rubler, og kjørte på dårlige veier frem til landsbyen Kitskany. 

Det såkalte busstoppet. Kitskany er kjent for sitt russisk-ortodokse kloster, som var målet for denne første delen av turen. Jeg hadde heldigvis med meg et skjerf i vesken, da jeg vet at kvinner må dekke hodet i ortodokse kirker, men da vi kom inn, fikk vi beskjed fra en bisk munk om at vi også måtte ha lange skjørt - som de heldigvis hadde til utlån. Javel. Så kom vi inn, munkene gikk i svarte klær og mumlet bønner, humler og andre insekter summet rundt (munkeklosteret hadde en egen seksjon med birøkting), bladene rislet i en lett bris, og en følelse av indre likevekt seg over meg.

 

Vi klatret opp i klokketårnet, og jeg skal innrømme at min nyfunne likevekt begynte å vakle litt da jeg måtte klatre opp stiger i langt skjørt, men det var verdt det:

Før vi gikk inn i kirken dere ser på bildet, som var vakkert og rikt utsmykket

Og hadde en egen liten utstilling med relikvier - en kroppsdel eller gjenstand fra en hellig person:

Jeg var i likevekt. Etterpå gikk vi en tur i klosterhagen, så birøktere, og Tatiana innrømte fnisende at selvom hun er veganer, så spiser hun faktisk honning. 

Deretter tok vi Marshtrutka tilbake til Tiraspol, og begynte på tidenes byvandring - jeg var ikke lenger i likevekt og hadde lyst å legge meg ned å gi opp, men Christian motiverte meg videre. 

Vi ble satt av midt i hovedgaten - 25. oktobergaten. Her er det et monument med den evige flamme, og minnemerker for de falne i "den store fedrelandskrigen" - som er det Transnistriene kaller 2. verdenskrig. 



Flammen kan ses midt i stjernen i bildet, og som Tatiana sa: det er russerne som betaler gassen, så vi lar den alltid brenne.

Like ved minnesmerkene.

Deretter gikk fikk vi se parlamentet:



Med Lenin stolt foran. 

Vi gikk nedover hele hovedgaten, her sett fra andre enden:

forbi regjeringsbygget,

også med Lenin foran, og kom endelig til teateret:

som markerer slutten på hovedgaten og hvor Tatiana feide alt som heter demokrati ut vinduet med ordene "det er nå et styr med alle disse folkene som skal si sin mening hele tiden. Her har vi en rådgivende forsamling, og så bestemmer presidenten". 

Og med disse ordene ble vi sittende og vente på trolleybussen som skulle ta oss til Bendery.

Fortsettelse følger!

 

Transnistria: det stille landet

Helt øst i Moldova, på østsiden av elva Dnestr, ligger det et lite land - ikke anerkjent av andre enn seg selv og noen få andre utbryterstater, og er i følge FN en region som tilhører Moldova, men like fullt - som heter Transnistria. Det har eksistert siden 1990, da Transnistria erklærte seg uavhengig fra Moldova, og dermed satte igang Transnistriakrigen, som i 1992 endte med våpenhvileavtale mellom Moldova og Transnistria, godt hjulpet av russerene - som er de Transnitrierne identifiserer seg med, faktisk stemte hele 97,2% av Transnistrias befolkning i 2006 for å bli en del av Russland. 

Storebror og jeg tok tog til hovedstanden Tiraspol den 8. mai. Det er en strekning på ca 71 km, og toget brukte godt over 2 timer på denne turen, som går over en bro som tydelig viser hvem landets venner er:

Russisk på den ene siden, og Transnistrias farger på den andre (grønt og rødt, for de som ikke er stødige i flaggkunnskap).

Presis kl 09:40 var vi fremme. Vi var de eneste utlendingene, og ble egentlig stående og vifte med passene våre, uten å helt vite hvor vi skulle. En ung familie på 3 forbarmet seg over oss og forklarete at vi måtte fylle ut et innreisekort, og levere dette på immigransjonskontoret - et knøttlite rom med 3 skulende menn stuet sammen foran en bitteliten dataskjerm. Vi fylte ut kortene våre, og gikk bort for å bli registrert. "Norwegija?!" mennene bak skranken så ut som de var falt ned fra månen. Deretter kryssforhøret: "what is your job in Norway!" Meg: "I'm a doctor..." Det var ikke nok. "What kind of doctor? Head, heart?" Han slo seg først på hodet, så på brystet, for å understreke. "No, I'm a genereal practitioner.. ahem, family medicine" "ahhhhh I SEE" sa han, mens han bladde i passet mitt og lurte på om jeg hadde vært i Kambodsja for å jobbe, eller kun på ferie. Så var jeg godkjent. Deretter var det storebrors tur. "I'm a pianist" "ahh, pianist? What you play?" "classical music, you know, Rachmaninov, Prokofiev..." - her mistenker jeg at han kun nevnte østeuropeiske komponister med overlegg, og det virket: "AHHH RACHMANINOV!!! you have good stay, yes?!" sa han mens han smalt stempelet på papirene våre, og så var vi gjennom.

Det første som møtte oss vel ute fra togstasjonen var stillhet. Ikke et menneske, ikke en bil, ingen barnelatter, ingen forfyllet skriking - vel var klokka bare litt over 10, men er man i øst-Europa så er man i øst-Europa. Men nei. Kun fuglekvitter og forlatte gater. En forlatt lekeplass:

Og noen hus som definitivt hadde sett sine bedre dager:


Vel. Christian mente at hotellet hvor vi skulle bo lå "rett nedi her, bare 10 minutter å gå", så vi gikk. Forbi flere forlatte bygninger:





En gjengrodd park:





Og endelig til begynnelsen av hovedgaten. Da hadde vi allerede gått i 15 minutter, og jeg begynte å bli varm og gretten.



Etter langt og lenger enn langt kom vi til hovedgaten:

Pyntet med Transnistrias flagg i anledning frigjøringsparaden som skulle avholdes dagen etter (9. mai). Og her var Christian helt sikker på veien, vi skulle ned dit og så til venstre, så vi gikk og gikk, og for å gjøre en lang historie kort: det endte med at jeg begynte å skrike til ham, kastet vannflasken min på ham, tvang ham til å bære sekken min og at han måtte finne frem russisken sin og spør om veien - som da var til HØYRE, ikke til venstre, og så kom vi til Hotel Aist (oversatt: hotell Storken), hvor vi skulle bo, for å få en autentisk, sovjetisk opplevelse. Her er lobbyen:

Heisene opp: vaskebøtte foran heisdør betyr at den ikke virker:

Og endelig til rommet vårt:



Man kan jo bli schizofren av mindre. Så var det bare å gå ned i resepsjonen igjen og møte Tatiana, vår guide for dagen.

To be continued!

Chisinau

Siden sist har jeg vært i nok et nytt land. Jeg har som kjent en storebror, 13 mnd eldre enn meg, og han er helt vill etter øst-Europa, Sovjet, hammer og sigd, you name it. Han har samme fascinasjon over disse tingene som jeg har for tempelruiner i Asia. Så da jeg fylte 32 år i mars bestemte han at årets bursdagsgave skulle være å dra sammen til Moldova. Vi skulle egentlig ha reist i fjor, men da døde vår kjære tante L, så vi avbestilte turen. Men i mai i år bar det avgårde!

Det begynte med at jeg fløy til Oslo og overnattet der. Flyet fra Oslo til Wien skulle gå kl 6 og noe lørdag morgen. Vi stod opp tiiidlig for å rekke første flybuss fra der bror og hans kone og deres magiske lille sønn bor, og det var da fotodokumentasjonen av turen begynte:

Dette bildet er veldig dårlig, men jeg synes det er så hysterisk morsomt at det må med: Christians versjon av å pakke startet kl 04 med at han kastet alt han ønsket å ha med seg ned trappen, for så å stappe det i en sekk. Kl 4 om morgenen. Merk dere dorullen, som jeg mobbet ham hysterisk for, bare for å måtte be om unnskyldning dagen etter, i Tiraspol...

Vi fløy Oslo - Wien - Chisinau, og da vi landet på flyplassen i Chisinau var det første som møtte oss et fly fra Jubba airways, som jeg selvfølgelig glemte å ta bilde av, men som da er et SOMALSK flyselskap. Lurer på hvordan det havnet i Chisinau? Vi tok en taxi inn til byen, og her ble jeg mektig imponert over min kjære storebror, som greide å kommunisere med drosjesjåfør på RUSSISK! Hjelpes... 

Vi ba om å bli satt av ved togstasjonen, fordi vi planla å dra til Tiraspol dagen etter (innlegg kommer). Togstasjonen var helt magisk:

Jeg mener, se tavlen. Rett tilbake i 1980. Min bror og hans utmerkede russisk greide å kjøpe togbilletter til oss til neste dag, og deretter gikk vi fra stasjonen og til hotell Kosmos, hvor vi skulle bo for natta. På veien tok jeg en haug med bilder, men dette er det mest beskrivende for hele Chisinau:

Begynt med blanke ark, limt opp, revet ned, limt opp, revet ned, revet mer ned, gitt opp.

Hotellet vårt, ok fra utsiden... 

Men herregud, innsiden... Men ok, vi satte fra oss bagasjen (sekkene), og så gikk vi på vandring i Chisinaus eneste hovedgate, som begynte med dette synet:

helt magisk bil. Onkelen min hadde en sånn (eller en lignede, jeg husker ikke helt), som jeg lærte å kjøre i. Helt fantastisk!

Hovedgate

Masse ledninger

Chisinaus triumfbue, som markerer enden på hovedgaten

Med flagget vaiende i vinden

Klokketårn i parken like ved triumfbuen



tårn med kommunistisk stjerne-spir 



Solnedgang over Chisinau.

Turen til Tiraspol skrives om i neste innlegg.

Nina out!
 




 

Minus 15% !

husker dere DETTE  innlegget? Jeg skrev det 3. januar i år og det fikk meg for andre gang inn på blogglisten. Jeg skrev også et innlegg om oppsummering av 2015, der jeg skrev at målet for 2016 var å gå ned 30 % av kroppsvekten min. Og nå er jeg halvveis! 

Forskjell? ;) 

15% igjen! Forøvrig er den helt fantastiske "read a book" t-skjorten gave fra storebror, som jeg fikk for over 1 år siden, men som nå passer :D

Nina out.

#sjekkdeg - en leges bønn

I 2014 var det en alarmerende nedgang i antall kvinner som tok celleprøve. I 2015 kom kampanjen sjekk deg, startet av Thea Steen - les gjerne bloggen hennes https://theasteen.com/ , og 6500 flere kvinner sjekket seg, sammenlignet med året før. Det er det største oppmøte i livmorhalsprogrammet noen sinne. 150 krefttiller kan ha blitt avverget. 

Men fremdeles får 3000 kvinner hvert år påvist celleforandringer. 300 av disse utvikler kreft. 70 av dem dør. På verdensbasis er livmorhalskreft er den 3. vanligste krefttypen. Omtrent en halv million nye tilfeller oppstår hvert år, og ca 27500 kvinner dør. 

I Norge har vi screeningprogram. Hvert 3. år får alle kvinner mellom 25 og 69 år et brev som minner dem å ta celleprøve. Og på tross av screeningprogrammet (også kjent som masseundersøkelseskampanjen), og kampanjer som #sjekkdeg, er det førti prosent av de som får brevet, som velger å ikke sjekke seg. Grunnen til at vi har screeningprogrammet, er å fange opp tidligere forandringer, forstadiene til kreft. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir sjelden symptomer, og man oppdager derfor kreften sent. Men dersom man screener seg hos fastlege, kan man fange opp celleforandringer - som kan være forstadier til kreft, eller de kan være uskyldige - mye tidligere. Og det er mye, mye enklere å behandle forstadier, enn kreft. 

Mange kvinner kvier seg for undersøkelsen, og jeg skal være dønn ærlig å si at celleprøve, det er IKKE på min favorittliste. Slik har mange av pasientene mine det også. De kvier seg, utsetter timene sine, eller velger å kaste brevet. Derfor skal jeg nå forsøke å berolige dere alle, ved å forklare hvordan en celleprøve tas, og hvordan en gynekologisk undersøkelse utføres hos en fastlege, som meg. For at dere ikke skal grue dere, men heller sjekke dere! Og før jeg begynner: kommuniser med legen! Om du har vondt, eller føler ubehag, eller vil stoppe: si fra! Vi tar det i ditt tempo! Jeg pleier å si til pasientene mine at de har 2 jobber: 1. si fra ved ubehag, 2. husk å puste! Den siste blir stort sett alltid mottatt med et smil og skuldre som synker noen millimeter, hehe.

Børsten som brukes til å ta celleprøve

Man kler av seg på underdelen av kroppen. Man sitter i en gynekologisk stol, med føttene lett fra hverandre, støttet i bøyler. Det brukes et spekel til å åpne vagina forsiktig, her bruker man litt gele for at det lettere skal gli inn. De fleste har ikke ubehag ved dette. Man bruker en lyskilde og inspiserer slimhinnene, og livmormunnen. Deretter tas prøven fra livmormunnen med en liten børste. 

Gynekologisk undersøkelse

Etterpå kjenner legen på livmoren, og eggstokkene, ved å ha 2 fingre i skjeden, og presse på magen med andre hånd. Vi kjenner etter kuler på eggstokkene, og størrelse på livmor. Og det var det! Noen kvinner blør litt etter celleprøve, det er normalt, da børsten "skraper" i cellelaget på livmorhalsen, som hos noen blør lettere enn andre.

Prøven sendes inn til laboratorium, hvor cellene inspiseres under mikroskop, og man tester prøven for HPV - humant papillomvirus, som øker risikoen for livmorhalskreft. Dersom det er noen forandringer, vil du bli innkalt til legen igjen for videre undersøkelser, eventuelt henvist videre til behandling.

Som dere ser: verre enn dette er det ikke. Så, jenter og damer: SJEKK DERE! På forhånd takk!

Kilder: kreftforeningens nettsider: https://kreftforeningen.no/om-kreft/kreftformer/livmorhalskreft/ , norsk elektronisk legehåndbok, og norsk helseinformatikk (NIH):  http://nhi.no/forside/ 

 

5 stages of anger

I følge Elisabeth Kubler Ross har sorg 5 stadier. Fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept.

Idag har jeg kommet frem til min egen tilsvarende modell, som forklarer stadium 2, sinne, som jeg ofte befinner meg på, uavhengig om jeg sørger over noe eller ei. Jeg har av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på vært ganske forbanna i hele dag, og nå når dagen går mot slutten, har jeg funnet ut at mine reaksjoner på ting som gjør meg sint, dvs mine 5 stadier av sinne, er som følger:

1. eksplosjon

2. maks effektivitet

3. tristhet

4. hvitglødende raseri

5. tilgivelse og kommunikasjon

Stadium 1: eksplosivitet

Når jeg blir sint, så koker jeg over. Jeg stiller meg i kamp-posisjon med føttene i hoftebredde og knyttede hender, jeg strammer magen og jeg hever stemmen mer og mer og samler energien inni meg til en "kule", som eksploderer over til...

Stadium 2: maks effektivitet

For å få utløp for sinnet mitt på en konstruktiv måte, som ikke innebærer å knuse ting, eller skade meg selv/andre (jeg har slått noen ytterst få ganger i hele mitt liv, den ene gangen var da jeg var 18 og dro til en fyr - som hadde utnyttet meg i månedsvis - i vilt raseri, og den følelsen... Den er en av de beste jeg har hatt, men siden da: færre enn jeg kan telle på en hånd), eller skrike veldig lite konstruktive ting til den jeg krangler med (for det skal stort sett to til, men det jeg har lært, er at jeg bør ikke skrike i sinne, for da blir jeg ond, ukonstruktiv og direkte slem, og det er ikke sunt for noen), så derfor går jeg enten ut av huset i raseri og går en lang tur (det gjorde jeg i dag, med sint musikk på ørene), eller jeg begynner å vaske huset - noe jeg hater og som derfor for sjelden gjør, med det resultat at det alltid er litt rotete her, noe jeg egentlig hater, så det gjorde jeg også idag, da jeg kom hjem fra turen. For så sint var jeg nemlig. Deretter når jeg...

Stadium 3: tristhet

der jeg er utslitt både av å være sint og å ha brukt opp all energien min på tur/vasking, så jeg begynner stort sett å gråte. Og mens jeg gråter, går jeg gjennom hvorfor jeg egentlig ble sint. Jeg prøver å finne ut nøyaktig hva det var som gjorde meg sint, hvordan det kan jobbes med, og alt etter hva jeg kommer frem til, havner jeg på:

Stadium 4: hvitglødende raseri ELLER forståelse

Dersom jeg har rett, og motparten tok feil, eller var urimelig, kan jeg være sint en stund. Hvitglødende, faktisk, og da er det best å holde seg unna. Jeg tar ikke telefonen når den ringer i dette stadiet, hvis vedkommende jeg kranglet med ringer, fordi jeg vet at jeg ikke vil greie å være konstruktiv. Silent treatment, om du vil. Eventuelt: Hvis det er jeg som har tatt feil, eller oppført meg som en tulling, eller begge deler, og jeg greier å innse det, så får jeg forståelse for hvorfor motparten ble sint/krangelen startet. Men siste stadium er uansett:

Stadium 5: tilgivelse og kommunikasjon

 

Dersom jeg er den "sårede part" har jeg behov for en unnskyldning. Og en samtale om hva som skjedde og hvorfor ting ble sagt som de ble. Og dersom jeg er den som såret, så ber jeg om unnskyldning. Jeg har ingen problemer med å be om unnskyldning når jeg vet jeg har gjort noe som har vært leit for andre. Men for at dette punktet skal virke, så må kommunikasjon være med. For ingen er tankelesere. Jeg kan ha såret vennninner ved å si noe jeg mente på tull, men som de tok alvorlig. Og omvendt. Det nytter ikke med silent treatment hvis parten som mottar denne ikke skjønner noe av den. 

Moralen er: kommunikasjon er nøkkelen. 

Og, selvsagt, som Phoebe i friends sier til Ross når han kritiserer Rachel når hun er høygravid og sur: my God man, don't anger it. 

Nina out.

3 punkteringer på 1 mnd...

Overskriften sier vel det meste. Jeg har greid å punktere dekkene på min fantastiske lille bil, TRE ganger, TRE forskjellige dekk, på UNDER EN måned. 

Den første gangen var 12. januar. Men egentlig begyte sagaen lenge før dette. Jeg hadde nemlig, til og med 9. januar, kjørt rundt med 3 vinterdekk og et reservedekk, helt fra jeg byttet dekkene fra sommer til vinter i høst en gang. Pga det siste vinterdekket hadde en ødelagt ventil som jeg bare ikke maktet å fikse. Så det endte med at min far gjorde det for meg. JA, jeg er 31 år, og ja, jeg trenger faren min til slike ting. Fremdeles. Så den 9. januar fikk pappa fikset ventilen, og den 11. januar tok lillebror av reservedekket, og tok på det nå reparerte vinterdekket - høyre bakdekk. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte fylle luft i det dekket, da det var litt lite luft i det. 

Morgenen 12. januar tenkte jeg at pft, jeg stopper på en bensinstasjon på vei til jobb. Dvs på vei til jobb 25 km unna der jeg bor. Hele sagaen kan leses HER, kortversjonen er dette:

Og at min kjære Morten kom kjørende for å hjelpe meg å bytte dekk. Han er faktisk ekstremt grei. 

Så reservedekket kom på igjen, og jeg var tilbake der jeg startet: 3 vinterdekk, 1 reservedekk (høyre bakdekk). Så jeg mobiliserte Morten, og han lovte at han skulle ordne nye dekk til meg. En dag denne uken. Skulle gjort det på torsdag, men så passet ikke det eller noe, og jeg skulle besøke en venninne, så jeg kjørte, og på veien dit hører jeg bare FLAPP-FLAPP-FLAPP-FLAPP. Og jeg bare: FAEN! Det viste seg at da var det VENSTRE bakdekket som nå var punktert. Heldigvis var jeg ikke langt hjemmefra, så jeg kastet meg i bilen og kjørte hjem, og greide å unngå å ødelegge felgen, selvom dekke i følge Morten så verre ut enn det over her.

Så fikk jeg panikk og angst og krisemaksimering, fordi både jeg og Morten skal jobbe i helga og vi trenger begge biler og jeg bare HJEEEEELP fiks det nååååå!!! Og Morten bare, jada, jeg ordner. Så jeg tok hans bil til jobb, han hadde min, og da jeg ringte for å høre hvordan din gikk, informerte han meg om at også reservedekket nå var punktert. Det stod en skrue i det.

Jeg tror verden er ute etter meg...

Men han fikset dekkene, og jeg er nå den "stolte" (les: IRONI) eier av 4 stk PIGGDEKK. For piggdekk.... det er visst way to go.... men da jeg sa dette til lillebror, fikk jeg dette i retur:



Begrunnelsen:

Og jeg er enig. PIGGDEKK FOR SVARTE! Arg!

Når denne rasende enetalen/blogginnlegget er ute: Jeg er svært glad for at jeg har en kjæreste som ber meg senke skuldrene og sier at ting ordner seg, at han skal fikse, og så faktisk ordner ting jeg syns er vanskelige/umulige for meg. SELVOM han kjørte til dekkbutikken med 2 vinterdekk, 1 resevedekk og 1 sommerdekk, og ikke visste at de små gule merkingene på dekkene betyr hvor på bilen de skal sitte, for deretter å returnere med piggdekk. #facepalm...

Men jeg har nye dekk, som er HELE og uten hull, MED nok luft, og på riktig sted. OG et reservedekk i bagasjerommet. MEN. Hvis jeg nå punkterer igjen. For 4. gang. Kan jeg da kjøre med 3 piggdekk og 1 piggfritt reservedekk? 

 

 

En ny favoritt

Da jeg var 4-5 år, kom bestefaren min hjem fra handeltur med noe av det kuleste jeg hadde sett: blodappelsiner. Jeg husker at jeg smakte dem, men ikke om jeg likte dem. Jeg har mange ganger tenkt at jeg vil smake det igjen, og idag fant min kjære det til meg!

Jeg lover: det smaker ENDA BEDRE enn det ser ut!

Herregud, SÅ godt. Jeg har spist 3 stykker allerede og ser frem til en natt med mageknip - helt verdt det.

Det heter jo ikke blodappelsin mer, det er sikkert ikke lov, det heter "rød appelsin". Men JEG skal kalle det blodappelsin okke som. Nam, nam, nam. Løp og kjøp, alle sammen! (de har dem på Coop).

 

Dagens lærdom: gjør som din far og lillebror sier

Denne dagen begynte så bra. Jeg våknet av meg selv og følte meg faktisk uthvilt - noe som ca aldri skjer. Dette kan ha noe med at jeg la meg kl 21 i går kveld, men uansett. Jeg hadde gooood tid før jeg måtte kjøre til jobb, så jeg koste meg med en sjeldenhet - frokost. Jeg spiser nesten aldri frokost, ene og alene fordi jeg heller vil ligge 10 min lengre i senga.

karma in your face: ikke send morgenhappy snapchat til venner.

For så kjørte jeg til jobben da. Og midt på motorveien hører jeg svakt flapp-flapp-flapp-flapp. Men det blåste og det kjørte en lastebil forbi, så jeg tenkte kanskje det var duken dens som flappet. MEN NEIDA. For ca 100 meter lenger, hørte jeg FLAPP-FLAPP-FLAPP-FLAPP. Og jeg bare, faen.

Så frem med refleksvesten (og nødhammeren som jeg hadde lyst å bare myrde noen med), ut av bilen, og frem med varseltrekant:

Ser dere den i speilet?

Og så skulle jeg skifte dekk da, men jeg kom på at ÅNEI! Hjulkrysset mitt ligger hjemme. På vaskerommet. I den nederste av de to plasteskene, mellom lyspærene (HVORFOR har jeg den ikke i bilen, spør du vel. Jo, fordi. Den var i bilen, men lillebror skiftet dekk for meg og glemte så å legge den tilbake i bagasjerom, så han kom innom med den en dag, og det var en kald dag, så jeg gadd ikke gå ut i bilen med den, men la den på vaskerommet. I den nederste av de to plasteskene, mellom lyspærene. Herregud). Så jeg ringte Morten, som heldigvis jobber sent, og han kom, og sammen (ok, han mest), skiftet vi dekket.

Min jobb: dokumentere

Et "lite" hull.

Dagens lærdom: ikke sende smug happy morning-snaps, og høre på sin far - som nemlig sa til meg at jeg måtte fylle luft i dekket og ikke kjøre med det halvveis tomt. Nå vet jeg hvorfor. På denne tiden i fjor lærte han meg å ikke kjøre inn i stillestående betongkonstruksjoner (kan leses HER ), idag har jeg lært at det er en grunn til at man burde fulgt med da kjørelærere snakket om pascal og bar og trykk i dekk og disse tallene på dekket og hva de betyr. 

Men jeg vil bare ha det sagt: hadde jeg hatt hjulkrysset i bilen så hadde jeg skiftet dekket selv. Tenk.

ENDELIG!

Idag er dagen!

Ta-DAAAA! The allmennlege is in da house! 

YAY!!!

å kjenne etter...

jeg går som nevnt til en fysioterapeut. En av de første tingene hun sa til meg var at jeg må bli kjent med kroppen min. Tydeligvis har jeg gått med anspente muskler i så mange år at de tror det skal være slik, og nå må de lære å slappe av. Og da må man visst kjenne etter. Dette strider mot alt jeg står for innen medisin (det kan hende jeg overdriver litt). Jeg mener nemlig at man IKKE må kjenne så godt etter. Hvis man kjenner etter på alt som gjør litt vondt eller føles litt rart, begynner man å google, og da er det gjort - da sitter man gråtende hos meg dagen etter og er livredd for kreft, ALS, byllepest og død. 

Men, siden jeg er flink jente (dette er visst et syndrom, har jeg hørt rykter om) så kjenner jeg etter. Idag er jeg blitt kjent med fotsålene mine. Jeg har fått beskjed om at de skal være på bakken, ikke opp etter stolbein eller i tåspiss-posisjon mens jeg sitter. Jeg har også fått beskjed om å kjenne etter tungen min - den må ligge flatt i munnen og ikke være limt oppe i ganen. Jeg brukte faktisk en uke på å finne ut hvor tungen min egentlig skal være. Og Morten bare; "har ikke du hatt anatomi". Jo jeg har det, men jeg er så vant med å ha tungen limt oppe i ganen at jeg ikke skjønner at den faktisk kan slappe av i underkjeven mellom tennene... 

ikke slik... (dette er faktisk sånn jeg sitter... fremoverlent, med skuldrene opp og haken frem, og bare tærne i gulvet, med masse spenning i leggene. Og jeg lurer på hvorfor jeg har vondt. Herregud)

Men slik. 

Kanskje dette er forklaringen på hvorfor jeg ofte beskrives som rar og sær - jeg har aldri hatt føttene godt plantet i bakken. Fordi man sitter jo ikke sånn. Eller...

Så nå må jeg visst kjenne etter. Og finne forklaring. Og på grunn av dette skjønner jeg brått hvorfor jeg har intenst vondt i hodet: fordi jeg bare har drukket to glass vann idag. Og derfor skal jeg drikke vann, i steden for å kaste i meg mine sedvanlige paracet. Kanskje det er noe i dette opplegget likevel...

nøkkelen til suksess

Det er med dyp sorg at jeg, på vegne av alle landets døtre, må meddele at for å oppnå suksess må man gjøre som sin mor sier. Nærmere bestemt: farge håret lysere, sminke seg med litt bronse i kinnene, og ta på seg klær med farger - fremfor sort langt hår, liksminke og svartkledd fra topp til tå. Dette har jeg innsett etter at jeg nå for andre gang har havnet på blogglisten, og begge gangene pga dette bildet:


Nøyaktig kledd slik min mor alltid har sagt jeg skal kle meg (dog kunne hun nok ønske at jeg hadde enda lysere hår) - og nøyaktig slik det krevdes for å hoppe inn på blogglisten.

TAKK for at dere leser bloggen min alle sammen, jeg elsker å våkne kl 04:48 og finne meg selv på blogglisten!! 



En utmerket måte å starte årets første mandag.

TAKK, TAKK, TAKK.

Nina loves you. 

10 ting jeg liker ved meg!

Pappa ringte meg idag. Han leser bloggen min sporadisk, og idag hadde han lest innlegget mitt om det mørke året. Han sa at det å ville gå ned i vekt er vel og bra, men at jeg burde fokusere på å være tilfreds med meg selv, og jeg bet hodet av ham. Ok, så hadde jeg nettopp slitt meg gjennom en 30 min lang youtube-treningsvideo, og var varm og trøtt og hadde vondt i muskler jeg ikke visste fantes (jeg har studert medisin og anatomi i 6 år, bare sier det), men det var ikke så snilt å kjefte likevel.

For poenget er at han har jo rett.

Jeg er fornøyd med masse ved meg selv, her er 10 av tingene jeg liker ved meg: 

1. jeg er snill

2. jeg er omtenksom

3. jeg er hjelpsom

4. jeg er vennlig

5. jeg har fin hud

6. jeg har fine føtter

7. jeg har fine øyne

8. jeg har fullført en lang og vanskelig universitetsutdannelse

9. jeg er lillesøster OG storesøster

10. jeg er flink med barn

Og det er faktisk mange andre ting jeg liker ved meg selv, når jeg tenker meg om og skriver det ned, og ikke bare fokuserer på tingene jeg ikke liker. Og jeg synes alle bør lage seg en slik liste. Fordi vi må ha lov å skryte av oss selv. MEN jeg er ikke fornøyd med kroppen min. Eller vekten min. Eller det faktum at jeg ikke greier gå opp mer enn to trapper før jeg er andpusten. Og det vil jeg gjøre noe med. Så 2016 skal ikke være slankekur. Det skal være endring av livsstil, jobbing med psyke, og jobbing med min egen physique, som det heter på fint. Dvs jobbe med kroppen min. Ved å bruke den, ikke ved å mate den med smågodt og legge den på sofaen.

Poenget: selvsagt må man akseptere seg slik man er. Og ikke sette livet på vent til man har gått ned X antall kilo, eller håret har vokst ut igjen, eller den kvisen er vekke fra haken, eller whatever. Men man har lov å ønske endring også. Så lenge man husker å fokusere på tingene man liker ved seg selv, og ikke bare fokuserer på de man misliker.

Nina: FØR! Etterbildet kommer kanskje ila sommeren... takk for alle dere som heier på meg!! :)

 

I love fireworks

Jeg elsker fyrverkeri. Jeg hadde en frykt om at siden jeg jobbet nyttår ville jeg kanskje begynne å hate det, i og med at jeg kanskje ville få inn noen grusomme øyeskader. Men dere gjorde som jeg sa og kom heller med halser og ører og urinveisinfeksjoner, ikke et øye var sykt da jeg var på jobb, så da kan jeg fremdeles elske det!! Etter jobb var jeg utslitt, men jeg hadde bestemt meg for å forsøke å ta bilder av fyrverkeri. Jeg kjørte rundt som en gal, og 23:56 (45 min etter jeg var ferdig på jobb) fant jeg et sted å ta bilder som jeg ble semi-fornøyd med. Og her er resultatet:

Jeg tror kanskje dette skulle være en smiley? sett opp-ned.

Ahhh....

De blå er de fineste!

Dette ble jeg mest fornøyd med, og det var bare flaks... noen ungdommer fant ut de skulle skyte opp fyrverkeri 10 meter fra meg, og jeg fikk vridd kameraet på tripoden akkurat i tide til å ta dette.

Etter at jeg hadde tatt en haug med bilder og klokka var blitt 00:22, holdt jeg på å fryse i hjel, så da dro jeg hjem, laget pizza spiste smågodt og så Grey's anatomy til kl 4 om morgenen. Kl 9 om morgenen første nyttårsdag kom Morten ramlende hjem... hahahah :D

 

hummer...

Jeg skrev i går at jeg skal begynne å trene, så idag trente jeg meg gjennom en 27 min (27 minutter med HELVETE) lang youtube treningsvideo. Og dette er resultatet:

Nina som hummer, går i ett med treningsmatten. 

Jeg dør.

2015: det mørke året

2015 begynte heller dårlig. Jeg skulle begynne i ny jobb, men jeg var syk hele den første uken, og det ble derfor en særdeles dårlig start.

Jeg hadde også et nyttårsforsett om å ikke drikke cola zero, det gikk bra i nøyaktig 2 uker, før jeg innså at jeg og lettbrus har et ubrytelig bånd.

I februar kranglet jeg og resten av verden om denne kjolen:


bilde fra tumblr

Og jeg sier det for siste gang: den er blå. I februar innså jeg også at det å blogge hver dag var en umulighet da hverken var motivert eller inspirert nok, så det ble med sporadiske innlegg, men jeg har da greid å blogge hver måned, i det minste.

I anledning bursdagen min i mars gikk jeg til innkjøp av en veske jeg har ønsket meg i intet mindre enn 5 år, nemlig denne:

Påsken ble tilbragt i Stavanger der jeg var kattevakt for fineste Boble:

I mai dro jeg på ferie sammen med Morten og en gjeng av hans venner. Vi var i Miami og på cruise i Karibien, og selvom jeg hadde helt rett da jeg mistenkte at cruise ikke var noe for meg, fikk jeg likevel opplevd Caymanøyene, Jamaica og Mexico, og jeg kan ikke si annet enn at det var en fin tur.

Selvom det regnet på Cayman

... så var det strålende sol i Mexico, og vi fikk se Maya-ruiner (tourguiden vår het alex, og da heter vi alle alex, slik at han skulle vite hvem "sine" folk var),

og på Jamaica var det utrolig fint, med masse nydelige blomster, og vi var på graven til Bob Marley, og jeg spiste en veldig god kake (dere får ikke fler hint enn dette).

I juni døde min kjære tante L. Hun ble bare 50-og noen år, hun døde av kreft i bukspyttkjertelen.

Derfor går jeg ofte med lilla sløyfe på meg. Lilla sløyfe er symbolet for pankreaskreft = kreft i bukspyttkjertel), og jeg synes det er viktig at også sjeldrene krefttyper får awareness, i samme stil som rosa sløyfe og movember.

L: Vi savner deg alle sammen, og kjære L., jeg skulle virkelig ønske du kunne være her nede med oss, selvom jeg vet du har det bra der du der nå. <3 

I juni skrev jeg også mitt mest leste innlegg, som kan leses HER 

om det å være feit. Dette innlegget fikk meg inn på blogglisten på 165. plass, og JA; jeg er faktisk fordømt stolt av det! Så takk til dere, alle lesere!!

I juli startet flyttesjau fra Ganddal til Randaberg, og jeg ble samboer. Det var fordømt mye å flytte, her er før-bilde fra boden min der jeg bodde før:

Og her er etter-bildet

Takk til Des, og Morten, og faren til Morten, og alle dere andre som hjalp meg å flytte!!!

August ble stort sett brukt til innflytting, og vi er fremdeles ikke helt i mål. Hvilket sjokk.

I september reiste jeg til Bodø for å fullføre noen kurs som trengs til spesialiteten allmennmedisin, og i september hadde jeg og Morten være sammen i ett år.

Dette blidet ble tatt i jula i år. <3

I oktober var jeg igjen i Bodø, og vi hadde kombinert innflyttings/halloweenfest. 

Og jeg er snøhvit.

I november gikk jeg til det drastiske skrittet å klippe av meg alt håret mitt - jeg hadde spart siden 2012, og hjelp, hjelp, hjelp. Før:

Etter:



Om jeg må få si det selv: HOT!!!

I desember begynte jeg igjen på legevakta. Jeg hadde vakt på Sandnes legevakt på julaften, noe som var travelt, men likevel ikke utslitende. Julen ble i forkant feiret med familie, og jeg hadde et vakkert julepyntet hjem. Spesielt fornøyd med treet vårt (selvom det begynne å drysse etter bare 1 uke, helsike):

Nyttårsaften var jeg på legevakta nok igjen:

men jeg var ferdig kl 23, og kjørte deretter rundt som en gal for å finne det perfekte stedet å ta bilder av fyrverker. Det er nok amatørmessige, men JEG er fornøyd, så derfor: se så fine!



Så for å oppsummere. 2015 har hatt fantastisk mye fint i seg. Jeg ble samboer, flyttet inn i nytt hus, hadde en fin ferie i USA/Karibien. Men tanten min døde. Og jeg tapte 500000kr på leiligheten jeg solgte, og jeg har en veldig stor gjeld som er vanskelig å betjene. Og jobben min nå, som jeg trives kjempegodt i, begynte jeg i 1 mnd før tiden. Jeg hadde et vikariat hos forrige legekontor fra 1/1-15 - 1/1-16 - og jeg sa opp en mnd før, for å kunne begynne der jeg jobber nå, tidligere. Sekretærene på den gamle jobben er fantastiske. Pasientene var kjempegreie. Hun jeg var vikar for er fantastisk grei og dyktig. Men det var noe med kjemien mellom meg og de andre legene, og jeg var mye syk, noe som bringer meg på neste punkt: 2015 var mørkt fordi jeg var mye lei meg. Jeg har diagnosen depresjon, og får behandling med utmerket effekt. Men det har vært et vanskelig år.

Så målet for 2016, og mine forsetter er:

- smile mer, det kan aldri bli nok

- jobbe med meg selv og psyken min

- begynne å trene. Fysioterapeuten min sier at jeg har fantastisk mobilitet, men ingen styrke.  

- gå ned i vekt. Ref. innlegget mitt HER om det å være feit . 

Så kjære blogglesere, utfordringen min i år, skal være å gå ned 30% av kroppsvekten min. Jeg skal blogge underveis (det blir nok ikke daglig), og jeg håper dere vil hele på meg! Og så håper jeg at jeg får det til, og ikke bare gir opp...

 

Det første kysset

Idag er det nøyaktig 15 år siden jeg fikk mitt første kyss. Det var nyttårsaften, jeg og en venninne var i sentrum (edru, jeg var en veldig skikkelig jente - merk dere VAR) for å se fyrverkeri, og jeg bestemte meg for at nå er det nok, jeg er 16 år og ukysset, det er nyttårsaften, vennligst, noen, skaff meg et kyss. Så jeg spurte denne random fyren som vi snakket med om ikke jeg kunne få et kyss, og det fikk jeg. Og så gikk jeg og venninnen min hjem. Romantikken lenge leve...

GODT NYTTÅR!!! 

 

Doctors orders for new years eve

Som lege er jeg i overkant opptatt av forebyggende tiltak. Det er veldig enkelt, man gjør enkle (og ikke fullt så enkle) grep for å forebygge eller unngå videre sykdom. For eksempel vil det å gå ned bare 5% av kroppsvekten ved fedme, redusere risiko for kardiovaskulær sykdom, diabetes type 2 og andre livsstilssykdommer med en langt større prosentandel enn den du mister i kroppsvekt. Dette er et av de mer vanskelige grepene, for det ER vanskelig å gå ned i vekt - det kreve endring av hele livsstilen, noe som er en utfordring. Andre grep er derimot latterlig enkle. Som for eksempel vernebriller ved oppskyting av fyrverkeri. Man får brillene gratis, de blokkerer for regn og vind og hjelper dermed til å holde mascaraen på plass, og man kan bruke dem igjen. Pluss man kan ta selfies med dem og skryte av hvor kul og forebyggende man er. 

Så i anledning nyttårsaften imorgen, vil jeg minne ALLE på å bruke vernebriller imorgen. Uansett om du skal skyte opp raketter selv eller se på at noen andre gjør det. Jeg har brukt de to siste kveldene til dette:



Fordi jeg skal ha vakt på legevakta imorgen. Dersom dere kommer med øyeskader skal jeg ta i mot dere på best mulig måte, men jeg ber dere: bruk heller briller, og kom heller for halser, eller urinveisinfeksjoner, eller øreverk, eller best av alt: hold dere friske og ha en fantastisk nyttårsfeiring! MED vernebriller.

Takk for oppmerksomheten!

God jul

Nå ser jeg på mitt absolutte favorittprogram; disneykavalkaden (da jeg var liten het det det, så slik blir det), på NRK. Og det betyr at det offisielt er jul! Så god jul til dere alle :)

P.s. Jeg skal jobbe på legevakta i natt, så vær så snill å holde dere friske! (Men dersom dere blir syke skal jeg passe godt på dere, altså. :) )

Årets julegaver

Noe av det jeg liker aller mest med jul, er å pakke inn gaver. Det er så koselig å holde på med, og idag tenkte jeg å vise dere årets "design" på gavene mine. I forfjor hadde jeg hvite gaver, i fjor røde, og i år falt valget på sølv. 

De siste årene har jeg laget pakkelappene selv, jeg synes det er så kjekt å dille med slikt, og i år ble det glansbilder limt på med slike "puter" med dobbeltsidig tape, på ferdig kjøpte lapper (Panduro).

Og så dekorerte jeg dem med snøfnugg-klistremerker (også fra Panduro).

Som dere ser laget jeg også noen offwhite pakkelapper

Og her er nesten alle gavene, klare for levering. Som vanlig en dyr affære, men så koselig! Gleder meg til imorgen!

Jul i heimen!

Jeg har pyntet til jul. Jeg synes det er for lite, jeg trenger mer pynt, men slik er det so far:

Treet var litt større inne enn det så ut til da vi plukket det ut, så jeg føler det er litt glissent. Men samtidig vil jeg ikke ha billig nymotens plast-pynt. All pynten min er enten kjøpt i Krakow eller så er det vintage/antikk pynt jeg har funnet på eBay, og slik skal det være. Minus stjernen, den er ny, og et stort kompromiss fra min side - men Morten måtte få bestemme litt han og...

"julefat" med diverse dill - engelen ble kjøpt av mamma og hennes far, altså min bestefar. Både han og bestemoren min er døde, og jeg savner dem alltid veldig i jula. Så det er fint å ha slike minner.



Engelen

Elsker julestjerner, spesielt de hvite!

Cupcaken er en spilledåse, og så kjøpte jeg treet og pakkene i Atlanterhavsparken i Ålesund, da jeg bodde der.



Så har jeg julesopper i vinduskarmen, jeg elsker julesoppene mine

Og de røde putene og duken er funnet frem. Og sist men ikke minst:

Alle gavene, klare til levering.

Fortsatt god førjulstid <3

 

jule-1, jule-2, juleTRE!

I barndommen min var jeg vant med at mamma pyntet treet bittelille julaften, og vi (jeg og storebror) fikk ikke se det ferdig før neste dag. Utrolig koselig, men julen kommer tidligere og tidligere - første julebrusen min drakk jeg vel i oktober. Jeg synes det er helt feil egentlig, før var det slik at julen begynte på julaften og varte til 12. eller 20. dag jul, nå begynner man 1. desember eller før, og er "ferdig" 2. juledag. Helt feil. MEN det er 12. desember, 12 dager til jul, og da tenkte jeg at det er på tide med juletre!

Morten og jeg dro ut for å kjøpe et tre. De så veldig små ut ute, men da vi fikk det inn går det jo helt til taket, så det var jamen bra vi ikke tok et større!

Vi hadde en lang diskusjon om stjerne. Morten mener bestemt stjerner skal ha lys, jeg vil egentlig ha sånn girlander-glitterstjerne a la syttitallet. Men jeg fant denne mellomtingen vi begge kan leve med, haha!

Deretter kommer den grusomme delen; hvert eneste år tenker jeg at jeg skal legge lysene fint ned i boksen sin, slik at det blir enkelt å sette dem på treet. Men jeg ender likevel opp slik som dette, hvert eneste år:

Etter mye om og men og litt banning endte jeg med en fin rekke:

Så ber man en bønn, og hurra:

De virker i år også!

Så tenker man at man bør være lur, og lage en plan for hvordan man skal ha de på treet, på en måte som gjør at de blir enkle å ta av igjen, og dermed enkle å legge pent ned i boksen sin i stedet for i en stor klase, som i år, men nei! Det skjer ikke jeg hang dem på litt her og litt der, men det ble da fint:



Selvom det blir et helvete å ta dem ned. Og SÅ kommer den kjekke delen! PYNTE!!!

Frosken jeg fikk i fjor, da jeg endelig ikke var single lengre og dermed ikke trenger kysse fler av dem, fikk æren av å være først på treet. Og her er det endelige resultatet:

Koselig! Masse pynt jeg har funnet på ebay og kjøpt i Krakow (juletrepyntens mekka!), jeg elsker det! Jeg har skikkelig lyst på fargede lys for en ekte disney-feel, men jeg finner ikke noen steder. Anyone?

Fortsatt god førjulstid!

Min verste legevakt

For nøyaktig 1 år siden hadde jeg min verste dag på jobb så langt, og jeg håper jeg aldri vil oppleve en slik dag igjen. Det er mange dager som er vanskelige, som lege. Men det er så mange dager som er givende også. Som veier opp for alle de vanskelige, triste, og grusomme, som gjør at jeg får lyst å aldri mer gå på jobb.

12. desember 2014 var en sånn dag. Da døde en liten jente, på 4,5 år. Vi gjorde alt i vår makt, men vi kunne ikke redde henne.

Lille venn, jeg tenker på deg fremdeles. Jeg vet du sitter og smiler ned til oss daglig, og jeg vet du har det bra. Men jeg skulle ønske du kunne vært her nede med oss i steden. 

St. Nicolaus

jeg har sikkert nevnt før at jeg er katolikk. Derfor feirer vi i familien min noen helgendager i tillegg til de "vanlige" høytidsdagene. En av dem er St. Nicolaus. Nicolaus av Myra var biskop i det 4. århundre, og på grunn av hans gavmildhet feires hans dag med gaver til barn. Man tror at Nicolaus har gitt ispirasjon til det som er dagens julenisse. 

Men dagen hans er 6. desember, og denne dagen feires iallefall i min familie, med at barna setter tøflene sine i vinduskarmen om kvelden den 5. desember, og hvis man har vært snill det året, får man gaver og godteri. Dersom man ikke har oppført seg, kommer Krampus og legger halm i tøflene. Dette skjer aldri, men det er kjekt for foreldre å ha noe å true med ;) Det var alltid stas når Nicolaus-dagen falt på en helgedag, da man kunne sitte med dyne i sofaen og spise snopet Nicolaus kom med. Vi fikk alltid pepperkaker, sjokolade, mandariner, druer, banan og seigmenn. Seigmennene lå løse i tøflene, så den 6. desember gikk jeg alltid med sukker i tøflene, haha! 



Selvom jeg er voksen, kjøper farmoren min (det er hun som er familiens Nicolaus) inn gaver til barna og barnebarna + oldebarnet sitt. Snopet har blitt mer voksent i løpet av årene, her er årets fangst:

Og i år kom det i en pose levert av lillebror, ikke i tøflene. Jeg har fått Nicolaus-godter hvert eneste år, levert i tøfler eller sendt til Krakow, Bergen, Ålesund eller hvor jeg befant meg den 6. desember, helt fra jeg var liten.

I år kastet også pappa seg på bølgen, så jeg fikk to Nicolaus-gaver, her er gaven fra ham:

Jeg synes den er helt RÅ! Han kjøpte denne til meg, verktøyssett til lillebror (som går elektro), sminkesett til Lisa (konen hans) og en fotball til Morten, bl.a.

Jeg synes det er en utrolig koselig tradisjon, som jeg tenker å beholde i maaaaange år fremover! Men enn så lenge er det farmor som er familiens Nicolaus, 90 år and counting.

Fortsatt fin førjulstid!

Første søndag i advent/min favoritt julesang

Det er offisielt første søndag i advent. Og da er det - iallefall hos meg - lov å høre julesanger. Egentlig jukset jeg og begynte i går, men vi snakker ikke om det. Det finnes så utrolig mange fine julesanger, og jeg er egentlig mest tilhelger av de tradisjonelle, kirkeaktige - adeste fideles, for eksempel, men likevel er favoritten min en moderne, rockeaktig (etter hvert) sang. Som jeg hørte første gang julaften/natt til første juledag i 2011, da jeg hadde nattevakt som turnuslege på Ålesund sjukehus. Det var en utrolig vanskelig vakt, med noen umulige problemstillinger som førte til en del ettervirkninger i en av sakene (det dreide seg om et selvmord og en familie i krise), det var storm (den berømte Dagmar), som var kjipt fordi ikke bare gikk strømmen i hele bygget jeg boddet slik at resten av jula ble tilbragt i mørke, men mest av alt fordi vi ikke fikk sendt kritiske pasienter videre til St. Olavs med helikopter, og jeg var alene. På julaften. Jeg hadde skypet med familien min tidligere på dagen, og jeg hadde sett Disney og laget meg god mat, men likevel. JA, jeg synes synd på meg selv, og JA, jeg satt på vaktrommet og gråt - en av de få gangene jeg har grått på jobb av andre årsaker enn døde/alvorlig syke pasienter. Misforstå meg rett, jeg er en crybaby som gråter av den minste motstand, men ikke på jobb.

Men jeg kunne jo ikke gå hjem, jeg hadde vakt. Ting roet seg ned, og jeg satt på youtube og hørte julesanger for å prøve å få litt jul inn i sjela. Det virket ikke, før jeg ramlet  over denne sangen:

Og med den... så ble det faktisk jul likevel. Og jeg bare elsker den. Dere vet hvordan man noen ganger begynner å hate en sang hvis man har den på repeat for mange ganger? Det skjer ikke med denne. 

 

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » April 2016
Nina

Nina

32, Stavanger

Jeg er Nina. Jobber som lege, liker å reise, lese, skrive - som jeg får utløp for ved å skrive bloggen. Bloggen fikk sitt navn etter min første langtur til Asia våren 2013 og skulle egentlig kun være en reiseblogg (Slik at de hjemme kunne følge med og vite at jeg var trygg og hadde det bra, hehe), men siden jeg har fått beskjed om å fortsette bloggingen, kommer jeg til å gjøre det med denne bloggen. Annet innhold - men også reisebeskrivelser fra turer jeg tar! - samme navn. For spørsmål om reklame/sponsorinnlegg kan dere kontakte meg på syvuker@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits