Stakkars lille listen... (Oh, the irony)

Jeg er allmennlege. Og vi allmennleger, og en rekke andre legespesialister, har frem til idag kunnet blitt vurdert av publikum på nett, #nofilter, og blitt hengt i den digitale gapestokken, via en nettside. Men som vi leger, fra og med imorgen, kan reservere oss mot å være på. Ved å sende den siden en e-post og reservere oss.

Jeg har bare en ENESTE ting å si til vedkommende med mail-ansvaret der imorgen:

Nina out.

Målet er nådd!

30 kg ned. BMI under 30. Og bunaden, som ikke har passet siden 2004, den passer. Har ikke flere ord ❤

Håndarbeid

Hendene: en leges viktigste verktøy. Mine er utav spill pga jeg tok i brennende plast (heller brannsår enn brann i hus....), og nå holder jeg på å klikke. Kan noen blåse på?

Hei, forresten. Jeg er tilbake :)

Storesøster

Jeg heter Nina, jeg er 32 år, og jeg har to brødre: en på 34 år og en på 20 år. Storebror er pianist, lillebror holder på å bli elektriker, og jeg er lege. 3 vidt forskjellige områder av gen-poolen, altså. Storebror har musikken i fingrene, lillebror har praktisk sans til fingerspissene, og jeg har menneskeliv i hendene. Og hvorfor ble jeg lege? Da jeg var 12, nesten 13 år, ble jeg storesøster, etter å ha vært lillesøster hele mitt liv. Storesøster til en lillebror som var 730 gram lett, og ekstremt prematur, født i svangerskapsuke 25 (av 40), på en kald februardag for 20 år og 13 dager siden. 

I Stavanger Aftenblad diskuteres det i disse dager om sentralisering og flytting av avdeling 3D, nyfødt intensiv ved SUS, til Bergen. Dette er mitt - en storesøsters og en leges - perspektiv på det å være barn som pårørende til et ekstremt prematurt søsken. 


bitteliten og holder meg i hånden

13. mars skal forslaget til høring. Høringsutkastet ligger tilgjengelig for de som vil lese her, og det begynner for så vidt bra, de skriver om nyfødte barns rettigheter, og at all behandling skal være til barnets beste. Deretter skriver de om nasjonal organisering, og skriver at alle kvinneklinikker bør ha en avdeling for syke nyfødte, og at omsorgen for syke nyfødte og deres familier bør organiseres i egne avdelinger for syke nyfødte, men at det ikke bør være mer enn en kategori 3c avdeling (avdeling som behandler alle premature, inkludert de aller minste - premature født før svangerskapsuke 28) i hver helseregion. Allerede her begynner det å skurre for meg. Både den nyfødte og familien skal ivaretas i egne avdelinger, MEN det bør ikke være mer enn en kategori 3c i hvert helseforetak? I Norge bor det rett i overkant av 5 millioner mennesker, og landet er delt inn i 4 regionale helseforetak. Hvis dere ser på inndelingen i lenken her, så ser dere at det er ganske store deler av Norge per helseforetak. Ganske mange folk, og ganske lang reisevei for de aller fleste i utkanten av foretaksgrensene. 

Videre skrives det om bemanning og kompetanse. Jeg reagerer på formuleringen under avsnittet "kompetanse i 3c-avdelinger", det det står at "innleggelse i avdeling for nyfødtavdeling bør kun skje om det er nødvendig. Behandling på barselavdeling må tilstrebes så lenge det er medisinsk forsvarlig, særlig hvis nyfødtavdelingen ikke er tilrettelagt for at barnet kan være sammen med mor/familien hele døgnet". Merk dere: familien.


en av de første gangene jeg holdt lillebror. Ikke spør meg hva jeg har på meg.. tror jeg hadde en amish-periode på denne tiden.

Det siste punktet i høringsutkastet er likevel det mest interessante: Foreldre er en viktig del av behandlingsteamet for syke nyfødte. Det står mye bra under dette punktet. Det er fokus på at foreldre skal sikres praktisk og økonomisk til å være med barnet sitt, og at kritisk syke barn har rett til å ha begge foreldre til stede under sykehusoppholdet. Det er fokus på hud mot hud-kontakt, og det skrives at nyfødtavdelinger bør innredes slik at barnet har mulighet til å være sammen med foreldrene sine - family centered care. En god kommentar om denne typen innredning kan lese her

Jeg reagerer på mange ting ved dette forslaget. For det ser fint og flott ut på papiret. Men en vesentlig ting er glemt: norske mødre føder i gjennomsnitt 1,76 barn. Det vil si at den syke nyfødte ofte har søsken. Og det er vanligere og vanligere med familier bestående av "dine, mine og våre" barn. Det er ofte mer enn bare 2 foreldre og ett sykt barn som skal tas hensyn til. Og da lurer jeg: hvordan skal de kloke hoder løse dette? 

Da min lillebror ble født for 20 år siden, var min mor hjemmeværende og min far jobbet i Nordsjøen. Han hadde heldigvis hjemmeperiode da lillebror ble født, og har i ettertid fortalt at da han ringte sjefen sin for å be om permisjon, fikk han beskjed om å ta den tiden han trengte, og at jobben ventet på ham når han var klar. Jeg ser ikke for meg at noen - spesielt ikke noen ansatt "i oljå" - ville fått tilsvarende beskjed idag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt fedre på kontoret mitt der de ber om sykemelding for seg selv, fordi kona er syk, og jeg må forklare at jeg ikke kan sykemelde dem når det ikke er de som er syke, at de må snakke med arbeidsgiver, men at de selvsagt kan få en attest som bekrefter mors sykdom. Noen ganger funker det, andre ganger ikke - og da ender det ofte med at far faktisk blir sykemeldt selv: for stress, for eksempel.

Vi hadde mulighet til å besøke lillebror hver dag. På en avdeling full av de beste sykepleiere og leger, og full av de aller sykeste små. Jeg ville ikke gå på besøk. Jeg skjønte ikke hvorfor den gang, jeg var tross alt bare 12-13 år. Men nå skjønner jeg det: jeg var redd. Redd for å binde meg til en som kanskje ikke ville overleve. På avdelingen var det den gangen et tvillingpar, de minste små jentene jeg har sett noen gang. Den ene tvillingen døde. Det var masse maskiner som ulte, masse ledninger, og lillebrors monitorer ulte hele tiden - slik jeg husker det. Da måtte han stimuleres enten under føttene, eller gis hjertekompresjoner - min far ga ham det i kuvøsen en gang, en gang hjertet sluttet å slå. Jeg fikk ikke lov å ikke besøke ham, jeg ble tatt med til sykehuset minst en gang i uka, for å hilse på lillebror, holde ham, se på ham. 

Har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var der? Ja, det har jeg. Og det er nok litt av grunnen til at jeg har skjemt bort lillebror så til de grader: for det første er han jo verdens beste lillebror, men samtidig tenker jeg med gru: tenk om han hadde dødd? Og jeg ikke hadde vært der? Jeg kunne sett på ham og holdt ham hver dag, og jeg valgte å ikke gjøre det, fordi jeg var redd. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det, for å være helt ærlig. Og da slår det meg: hva hvis han hadde vært i Bergen?! En fly/buss/båttur unna? Og jeg faktisk ikke hadde hatt mulighet til å se ham i det hele tatt? Hvordan hadde jeg da følt meg nå? 

Og da er det jeg lurer: hva er det disse "kloke hodene" egentlig tenker med? Tenker de i det hele tatt? Hva med søsken? Skal foreldrene være i Bergen mens de andre barna er i Stavanger? Hvem skal passe dem? Skal de tas ut av skolen og bo på sykehus de også? Det er ikke alle som har besteforeldre, tanter og onkler - slik jeg hadde. De skriver så fint at man bør tilstrebe behandling på barsel, spesielt hvis nyfødtavdelingen ikke er tilrettelagt for at familien kan være der. Jeg lurer: hvordan behandler man en syk baby med behov for pustehjelp og kontinuerlig overvåkning på en barselavdeling? De skriver også at avdelingene skal planlegge å ha kvalifisert personale til hver nyfødt. Planlegge? Tror de at man planlegger å føde i uke 27? Planlegger en for tidlig vannavgang? Og hvordan har de tenkt å frakte disse små opp til Bergen? Helikopter? En bitteliten baby, på størrelse med en smørpakke, i kuvøse i helikopter? Sikkerhetsbelter rundt kuvøsen, men ikke babyen? Hva hvis - som så altfor ofte skjer i vårt land - det ikke er flyvær? Alt personalet som til en hver tid skal være planlagt bare i tilfelle: hvor mange blir det, "on call" hver eneste dag, bare i tilfelle? Ikke bare de som allerede jobber på avdelingen, men alle de som vil måtte være med under transport? Hva med mammaen? Nettopp født, kanskje med keisersnitt - skal hun også flys opp til Bergen? Eller fra Finmark til Trondheim? Er de vanvittige? Og en annen ting: hva hvis mor ikke har født ennå, men er i fare for prematur fødsel og må innlegges? Skal hun være alene i en annen by mens mann og barn er hjemme? Skal far måtte velge mellom mor og deres ufødte barn, og eventuelle storesøsken? 

Jeg tror leseren har forstått poenget, men for sikkerhets skyld: IKKE RØR 3D!

Storesøster out. 

- lillebror har samtykket til at bildene deles - 

Aldri mer roadrage

Jeg er en person med særdeles kort lunte. Jeg blir ekstremt fort irritert, men heldigvis blåser det fort over, hvis jeg bare får utløp for aggresjonen ved f.eks. å sende en sms med caps lock, eller skrike litt, eller lufte min frustrasjon for de jeg jobber med. For det går aldri utover pasienten. Jeg er ekstremt oppmerksom på eget kroppsspråk og ansiktsmimikk, nettopp fordi jeg vet at jeg fort kan bli litt irritert, men det er stort sett på grunn av mine egne feil/mangler (manglende normallengde på lunte, f.eks.), ikke på grunn av pasienters feil og mangler - manglende evne til å snakke i normalt tempo, f.eks. Manglende evne til å svare ja/nei på ja/nei-spørsmål. Osv. Uansett, nå sklir jeg ut. Poenget mitt var at jeg stort sett har kontroll over denne dårlige egenskapen, men i trafikken.. der sliter jeg litt innimellom. Jeg er hun som sitter og fekter bak rattet og skriker "KJØR DA!" til bilisten foran - som om vedkommende kan høre meg - hvis vedkommende bruker et millisekund for lenge på å tråkke på gassen etter at lyset har skiftet til grønt - og faktisk burde alle bare kjøre når rødt og gult lyser samtidig - da blir det jo grønt et mikrosekund senere, og før du i det hele tatt gidder argumentere med at man må se seg om først: det å stoppe på rødt lys er IKKE det samme som å ta en hvilepause, man skal være skjerpet til enhver tid bak rattet, og bør således har kontroll over omgivelsene før lyset blir grønt, og vite om det er et barn, eller en fotgjenger, eller en katt som potensielt kan skjene ut i veibanen samtidig som lyset skifter farge - eller hvis de ikke utnytter luker, eller hvis de ligger i venstre felt OG 10 km/t under fartsgrensen (herregud. Jeg skjærer tenner bare ved tanken på disse menneskene). Det er ytterst sjelden jeg bruker lydhornet eller vulgært fingerspråk, likevel. Fordi jeg vet at det er MEG som er for aggressiv, ikke de som er for treige. Stort sett. Av og til. Egentlig fortjener langt fler å bli tutet på, når jeg tenker meg om. Men igjen: jeg snakker meg vekk.


bilde: youtube.com

For nå har jeg funnet oppskriften på ro bak rattet og indre likevekt langs veien. Da jeg i fjor en gang hørte at DAB-radioer skulle ta over verden og ble oppmerksom på at min bil fra 2003 ikke har denne oppfinnelsen, og vil trenge både ny antenne og nytt anlegg for å fungere i 2017, så tenkte jeg nei. Skjer ikke. Så jeg fant frem noen CD-er. Til nå har det gått en del i Radiohead (favoritt!!), litt Green Day og Adele. Funker helt ok, jeg kan synge med, spesielt på Adele, men hjelper ikke så mye på roadrage. Men i januar. Da jeg var i Oslo. Da fikk jeg verdens beste gave av storebroren min: Ballet suites av Tchaikovsky, dirigent Herbert von Karajan. Og etter at jeg begynte å høre på den CD-en mens jeg kjører... herregud, det er så vakkert. Folk må bare kjøre så sent de vil, for da får jeg høre mer, igjen og igjen og igjen. Det ER. SÅ. FINT. Det er utvalgte stykker fra Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose, og jeg elsker hvert eneste ett. Spesielt blomstenes vals i Tornerose, herregud... jeg har hørt på den CD-en på repeat i ukesvis nå, og jeg blir ikke lei. Men problemet er at CD-en har et hakk. Og må spares. Så idag har jeg tatt et langt skritt bakover i tid og gått til innkjøp av noen CD-er. 

Min topp tre fem 10 11-liste over musikk som kurerer roadrage:

1. Ballet suites: Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose, Tchaikovsky. Innspilling dirigert av Herbert von Karajan.

2. Goldberg-variasjonene, Bach. Innspilling med Glenn Gould.

3. Requiem - Mozart

4. Pianokonsert i A-moll op. 16 - Grieg 

5. Rachmaninovs 3. pianokonsert. Den beste versjonen er med min storebror selvfølgelig. Men den finnes ikke innspilt (ennå!), så forsøk Olga Kern, eller Argerich og Kondrashins innspilling. 

6. Holbergssuiten - Grieg

7. Bach cello suites - innspilling med Yo Yo Ma.

8. Vivaldi - for eksempel Nulla in mundo pax sincera (den aller, aller fineste), de fire årstider (spesielt sommer!).

9. Eine Kleine Nactmusik - sviske, jeg vet. Men den må med, det er en grunn for at den er så populær som den er. 

10. Chopin - egentlig hva som helst. Men spesielt Nocturne. 

11. Beethoven - i sær Måneskinnssonaten og 5. symfoni. 

Denne listen kunne fortsatt i det uendelige merker jeg. Schumann, Strauss, Prokofiev (Dance of the knights!), osv. osv. Men førsteplassen er uansett spikret: Tchaikovsky. Det går det bare ikke an å ha roadrage til. Bare prøv. 

Nina out.


bilde: pixbay

Til deg som er redd for narkose

Har du tannlegeskrekk? Trenger/ønsker du en operasjon? Har du ønske om å få fikset på tennene dine, men tør ikke, fordi du er så redd at du stivner og ikke klarer gape opp? Er du en av de som ønsker å utføre en operasjon, men som ikke tør, fordi du er livredd narkosen? Er du en av dem som gruer seg i hjel til å føde, eller en av dem som ikke kan føde vaginalt, men heller ikke klarer å se for deg keisersnitt, fordi du er redd det vil være vondt? 

Som lege har jeg merket en økende tendens til denne frykten hos pasienter: frykten for narkosen.

Og da vil jeg gjerne fortelle dere alle: det er ikke noe du trenger å være redd for. Hvordan vet jeg dette? Vel, for det første har jeg jobbet på anestesiavdelinger, og vært med på å styre narkosen under tannbehandling i narkose. Og jeg har passet på pasienter som er under narkose, mens de ble operert på. Jeg har sittet ved siden av kvinner som fikk utført keisersnitt, som gråt og var redde, og holdt dem i hånden og trøstet dem, og fortalt dem at "du vet, de har allerede begynt å åpne deg opp" - for så å få verdens beste blikk tilbake: vantro, og intens lettelse. I tillegg har jeg hatt en rekke narkoser selv. Som barn, og som voksen. Og javisst er det skummelt. Man ligger der, man er sårbar, man sover - mens andre jobber på deg. Ditt liv/kropp/dine tenner i deres hender. Men jeg er aldri redd for å ha vondt under narkosen. 

Fordi.

Når du får narkose, er det en sykepleier og en anestesi/narkoselege som passer på deg. Hele tiden. Pasientene mine forteller at de er redde for å ha vondt, men at det ikke blir registrert, fordi de er i narkose. Men vet dere hva? Vi har masse ting vi ser etter når vi ser etter om pasienten er smerter:
Blodtrykksmansjetten er ikke bare der for at vi skal ha kontroll på blodtrykket ditt, den er også der for å fortelle oss at hvis blodtrykket går opp, kan pasienten ha smerter - og da gir vi mer medisin. Pulsmåleren likeså - stigende puls kan bety høy smerte = mer medisiner. Og det beste av alt: vi har mange triks vi bruker for å se om narkosen er dyp nok. Vi pirker borti øyenvippene til pasienten, og hvis de ikke rykker til, er narkosen dyp nok. Prøv det selv på en med lukkede øyne - du vil se at øyevippene/lokkene beveger seg litt hvis du irriterer øyevippene litt.

Og sist men ikke minst, snarere heller kanskje det viktigste: man lager tårer, selvom man er i narkose. Hvis en pasient får tegn til tårer i øynene (øynene sjekkes ofte, ofte for å dryppes med væske for å unngå uttørring, men også ved å sjekke øyevipperefleksen), så gir vi mer smertestillende med en gang. 

Så kjære alle dere som gruer dere til narkose: snakk med legene om følelsene dine, be om en gjennomgang og forklaring på forhånd, og tro på det jeg forteller her - det er ALLTID en anestesilege og/eller en anestesisykepleier som passer på deg. Hele operasjonen. Uansett om det er tannbehandling, operasjon, keisersnitt. Og de vet nøyaktig hva de skal se etter.

edit: dette er enkelt forklart, slik at alle lesere skal forstå. Jeg kunne skrevet dette på "legespråk", men det blir bare forvirrende for mange, derfor: forenklet hverdagsspråk. Håper det er greit! 

Nina out. <3

Neste kapittel

Innledningsvis i innlegget mitt i går skrev jeg om da jeg satt på gulvet i leiligheten min og ventet på neste kapittel. Vel; følgende var det som ble neste kapittel.

14. januar 2012 (ja, det er fem år siden. FEM ÅR. Jeg får åndenød ved tanken, da jeg ikke er kommet meg et hakk lenger i livet enn jeg var da, jeg trodde virkelig at ting skulle ha vært annerledes nå, og ikke minst hadde jeg greid meg FINT uten all den jævla gjelden disse årene har brakt med seg, men idag skal vi ikke snakke om dét, så moving on) gikk jeg av flyet i Stavanger; HJEMME!, endelig, og (trodde jeg da) for godt! (For de som ikke vet det: 2004-2010: Polen, sommer/høst 2010: Bergen, fra februar 2011 til februar 2012: Ålesund i turnustjeneste). Og den 15 februar 2012 begynte jeg i distriktsturnustjeneste på Håbet legesenter i Sandnes. Og selvom jeg var klar som en egg etter å endelig være i Stavanger, det eneste rette sted, så var jeg ikke fullt så klar for det som ventet: fastlegearbeid. 

15. februar 2012: en iskald morgen, etter å ha ban(n)et meg gjennom rushet fra Stavanger og halvveis til Ålgård (det kan hende jeg overdriver litt), havnet jeg altså på Håbet legesenter, vettskremt, tradisjonen tro. I svarte klær og med veldig gult hår. Jeg fikk en kjapp innføring av min fantastiske veileder. Normalen var 20 minutter per pasient, mellom 17 og 20 pasienter per dag, og i tillegg skulle man ha tid til papirarbeid. Fra Ålesund var jeg vant med at over 15 pasienter på medisinsk vakt (12 timer) var omtrent en umulighet. 10 innskrivinger på kirurgisk på en dag var travelt, mildt sagt, og en kirurgisk vakt (17 timers vakt) med mer enn la oss si 5-9 innleggelser og 7-12 på akuttpoliklinikken, var ensbetydende med å forsove seg til morgenmøtet og bli callet på av alle legene som satt og ventet. På anestesiavdelingen var det rolig, men der SOV jo pasientene, min jobb var å sørge for at de pustet, ikke hadde vondt (for de av dere som er redd narkose: vi kan se om pasienten har det vondt selvom du sover. Og ser vi tegn til det får du mer smertestillende), og at hjerte, lunger mm fungerte som det skulle. På Håbet var det annerledes. Her skulle man ta pasienthistorie, undersøke, diagnostisere, og behandle, alt på 20 minutter. Og jeg tenkte, dette kommer aldri til å fungere.

Den første uken fikk jeg heldigvis sitte inne med en kollega. Den første pasienten hadde vondt i hodet og vondt i en arm. Jeg var on alert og tenkte (heldigvis inni meg, jeg foreslo ingenting, jeg satt stille og observerte - bortsett fra den gangen jeg hjalp til med å oversette polsk til norsk for en svært takknemlig pasient) at her må vi ta røntgen av armen, konferere med nevrolog og henviste til CT av hodet samt ta en nevrologisk undersøkelse OG HVORDAN I ALL VERDEN SKAL VI GREIE ALT DETTE PÅ 20 MINUTTER?! Legen jeg satt hos, kjente på armen, lyste pasienten i øynene, og sa "se det an". Og jeg bare.... hakeslepp. SE DET AN? Er dét lov?! 
Etter denne uken, der jeg lærte å roe nervene og at det faktisk er greit å vente, og at folk ikke dør selvom man venter noen minutter/dager/en stund, fordi vi faktisk er førstelinjetjenesten og det er vi som skal utrede, og sykehus er andrelinjetjenesten der vi sender folk videre hvis pasienten trenger det, hadde jeg min første pasient. Denne pasienten hadde, og har fremdeles, en pendel. Pasienten stiller pendelen et spørsmål, og hvis den snurrer i sirkel, betyr det ja, og hvis den går frem og tilbake betyr det nei. Og slik fant pasienten ut om h*n feilte diverse sykdommer, ved å spørre pendelen. Jeg satt og hørte på pasienten en stund, og jeg husker at jeg tenkte at hvis DETTE er allmennmedisin, da kommer det til å klikke for meg. Dette holder jeg ikke ut. Deretter brukte jeg resten av konsultasjonen (2 minutter igjen, fordi pasienten hadde en lang forklaring om sin pendel) og halve neste på å finne ut hvordan jeg skulle skrive ut blodprøveskjema.

En del av distriktsturnustjeneste er legevakt. Jeg hadde en del legevakter, de fleste planlagt, men også en del pålagt, fordi av de to andre turnuslegene som jobbet på legevakta var den ene gravid og hadde rett til å slippe vakt/rykke ut og den andre hadde ikke bil og dermed vansker med å komme seg på jobb, eller noe i den duren. Så jeg ble ofte hanket inn fra kontoret for å jobbe der, hvis daglegen var syk. Jeg hatet det til å begynne med, fordi det er skummelt. Man hadde denne radioen å forholde seg til, som ulte som en brannbil rett inn i øret mitt når jeg lå med hodet på skrivebordet og var oppgitt fordi jeg ikke fikk ting til - datasystemet, pasientene, ingenting, man hadde pasienter man ikke kjente, som man ikke hadde journalen til, og man hadde alle legers favorittpasienter: 
Legen: bruker du noen medisiner da?
Pasienten: ja, jeg tar en sånn vannpille, og en for trykket, og en sånn liten hvit rund en som jeg ikke helt husker hva er for. FINT!

Dessuten har vi andre fargekoder på legevakten. På Ålesund sjukehus hadde de farge-triagering. Grønn: du har all verdens tid, drikk litt pepsi max eller Oscar Sylte brus (den SAVNES), spis en halv banan, og så går du ned i mottak. Gul: det haster, men om du sover kan du få pusse tennene først og gre en børste gjennom håret før du jogger ned hit. Orange: haster, du har å pelle deg ned hit NÅ, løp. Rød: krise, du burde vært her for fem minutter siden, spring!
På legevakten er det ikke slik. Der er det sånn at enten haster det, eller så har pasienten nektet å følge sykepleierens velmenende råd om å ta en paracet og se det an, og forlanger legetime, for at det skal tas en CRP og jeg deretter skal si akkurat det samme som sykepleieren sa i telefonen: ta en paracet, og se det an. 

Det er ofte travelt på legevakten. Spesielt om natten. Og jeg elsker nattevakter. Det er meg og 2-4 svært flinke sykepleiere, de tar telefonen og siler, og så har jeg radioen, som jeg er blitt venn med - det tok noen år, men nå er vi venner. Venterommet kan være fullt når jeg kommer, og i tillegg går alarmen på radioen der ambulanse og vaktlege kalles opp av AMK fordi det utpå X et sted ligger en pasient med brystsmerter. Da må jeg vurdere: skal jeg bli her og tømme venterommet, eller skal jeg la folka på venterommet vente og rykke ut med ambulanse? Er det brystsmerter trenger de meg ikke. Ambulansepersonellet er drillet til fingerspissene om hva de skal gjøre med pasienter med brystsmerte, jeg står egentlig bare der og ser på. Er det et sykt barn, eller en ulykke, så blir jeg med ut. Hvis det er hjertestans SKAL jeg være med ut. Og så er det de usikre gangene: der AMK ringer legen på vakt, fordi de er usikre på hvilken fargekode de skal kjøre på (grønn: normal fart, følg trafikkregler, gul: fort, men ikke altfor fort, men tut og blink så bilene flytter seg, rød: kjør som du hadde fanden i hælene), eller fordi de er usikre på om pasienten som ringte 113 trenger ambulanse eller kan kjøre til legevakten selv. Og noen ganger er sykepleierne usikre om pasienten må komme til legevakta nå med en gang, eller om de kan vente til fastlegen åpner.

Jeg husker en av mine første nattevakter. Det hadde vært travelt, og jeg var ny, og da jeg var ny ble jeg med ambulansen nesten hver gang det var utrykning, for jeg ville lære. Jeg hadde vært våken nesten hele natta, vært ute på 2 ambulanseturer og hatt ganske mange pasienter selv, og da jeg endelig hadde fått lagt hodet ned på en pute, hva skjer: ring-ring-ring-ring-RING. Telefonen ringer. 
Sykepleier på legevakt: hei, jeg har en pasient på telefonen, med X og Y symptomer, hvor mye haster det (underforstått: du er legen, hvilken hastegrad mener du dette har, medisinsk)?
Meg, fremdeles i drømmeland: eh, med sånne symptomer må vi jo sende en ambulanse på rødt zzzzzzz
Sykepleier: ok.... men....
Meg: zzzzzzzz
Sykepleier: du hør, her. Er du sikker? Det var altså bare X, Y, som var problemet, ingenting annet....
Meg - våkner, gnir seg i øynene og sklir knusktørre linser rundt på øyeeplet, gjesper: njæ, hmmm... hva er klokka egentlig?
Sykepleier: litt over 7 om morgenen
Meg: men da kan pasienten ringe fastlegen når de åpner om 50 min! 
Sykepleier: ...

Så her gikk fargekoden fra rød til ikke engang grønn på 30 sekunder. God morgen, liksom. Velkommen til nok en ny turnuslege.

Så hva er poenget med hele denne historien? I morgen, den 15. februar 2017, er det nøyaktig 5 år siden jeg begynte i distriktusturnus på Håbet legesenter. Og det er 5 år siden jeg begynte med legevakter. Og hvor jobber jeg nå? Jo, jeg er tilbake som vikarlege ved Håbet legesenter. Og jeg har fremdeles vakter ved samme legevakt; et sted jeg var livredd i sikkert 2-3 år, før jeg endelig hadde noen av mine verste vakter noen sinne og innså at nå, nå kan det faktisk ikke bli verre (Og etter de 2 vaktene snudde det, og har bare gått oppover siden). Så selvom jeg satt i går og var oppgitt fordi 5 år er gått og jeg har ikke gjort noe annet enn å bli gjeldsslave samt at jeg har vært i Asia, så har jeg i dag innsett at ringen er sluttet: jeg er tilbake på Håbet (har vært det i over et år faktisk), jeg jobber fremdeles på legevakta, og det beste: jeg LIKER det faktisk! Jeg liker å jobbe som lege! Jeg liker å jobbe som allmennlege, og det er det jeg skal bli. Jeg er ca halvveis i spesialiseringen min. I september går vikariatet ut, og jeg må finne noe annet. På den tiden har vi forhåpentligvis fått solgt rekkehuset her (kjære Gud, vær så snill å la det bli solgt litt raskere!), og jeg har fått flyttet dit jeg alltid har ønsket å bo, men ikke har bodd siden jeg flyttet til Polen, nemlig Stavanger. Jeg har bodd i Sandnes og på Randaberg, NÅ VIL JEG FOR SVARTE BO I STAVANGER, den eneste rette by! 

Så: jeg koser meg i dette kapittelet, og ser frem til neste kapittel høsten 2017.

Nina out. 

En hyllest til Ålesund

Jeg satt og trykket på mobilen før idag, og min kjære Facebook ville dele et minne med meg: en note jeg skrev for 5 år siden etter at turnusen min i Ålesund var over. Og jeg bare... ER DET FEM ÅR SIDEN?! 

FEM år siden jeg var ferdig med sykehus-turnus? Hva skjedde? Det var jo i går! Og hva har jeg gjort på den tiden? En håndfull Asia-turer og opparbeidelse av vanvittig med gjeld? Herregud. Jeg orker ikke dette. Men reprise fra hvordan jeg hadde det for fem år siden, da jeg atter en gang satt på gulvet i en tom leilighet og ventet på neste kapittel, skrevet av yours truly, 13/2-12 (med enkelte tilføyelser og omformuleringer forfattet idag):

"For litt over et år siden begynte jeg i turnustjeneste ved Ålesund sykehus. Dagen før jeg dro fra Stavanger, hadde jeg tidenes verste panikkanfall (tenk om jeg dreper noen?!) der jeg kun så to mulige utfall:
1. reis til Ålesund, begynn i turnus, gjøre mitt beste og se hvordan det går
2. kaste meg foran en buss.

Som dere alle ser, endte det med alternativ en, da de fleste som kaster seg foran en buss ikke vil være i stand til å skrive notes på tryneboka. Med mindre de kaster seg foran en stillestående buss for moro skyld, that is, men slike er nok snarere heller pasienter enn leger. 

Den 7. februar 2011 landet jeg for første gang på Vigra flyplass, og tok flybussen inn til Åsebøen. Det var vinter, og sent, og beksvart ute, og det snødde. Jeg gikk til pasienthotellet og fikk nøkkelen min, og fant leiligheten min i 7. etasje i blokk 9. Jeg hadde kranglet meg opp til Ålesund med en stappfull koffert og en stappfull bag, 22 kg hver, og bagen var i ferd med å gå opp i sømmene. Siden jeg på den tiden var økonomisk og uten kjennskap til fenomenet kredittkort (tenk å kunne skru tiden tilbake) tok jeg flybussen, og slepte koffert og bag opp og ned til hotell og deretter opp 7 etasjer, før jeg låste opp døren til 1970: linoleumsgulv i grå/blå toner, munnskyllevann-fargede plater på "badet" (vet ikke om 1 kvadrat fortjener å bli kalt bad), skråskap på kjøkken og ikke minst, det jeg hater mest av alt i hele verden: lister ved tak, gulv og vinduer i treets naturlige farge, når alt annet er malt hvitt. Grøss...

Dagen etter gikk jeg til Moa og Skeidar for å bestille og kjøpe møbler. Disse hadde leveringstid på 3 uker. Så de første 3 ukene i Ålesund bodde jeg på en luftmadrass på gulvet, med en kasse som bord (til pcen min). Det var i grunnen ganske koselig og jeg holdt på å få sammebrudd da alle møblene endelig ankom, i tusen biter. Spesielt sengen, som hadde sengebunn man kunne skyve på, slik at man kunne ha enkeltseng hvis man ønsket det, og dra den ut til dobbeltseng dersom man heller ville dét. Som man måtte bygge. En stang etter den andre.  

Jeg husker 15. februar 2011 som det var i går. Jeg var LIVREDD da jeg stod opp, og holdt på å begynne å grine på vei til jobb. Vi møttes på morgenmøterommet til kirurgene, og fikk beskjed om at første dag skulle vies intro og omvisning. Skuldrene sank et par millimeter - en utsettelse av det uunngåelige, nemlig det å faktisk skulle jobbe som lege på et sykehus. Vi fikk omvisning på operasjonssalen og i mottak, på ortopedisk poliklinikk, og rundt på sykehuset ellers. Vi lærte hvordan vi skulle fylle ut et operasjonsskjema og en prejournal, og vi fikk utlevert nøkler og calling. Jeg husker jeg syntes det var skikkelig kult at vi skulle gå rundt med personsøkere. Så 1990! Følelse av kulhet varte helt til første natta hjemme med personsøkeren i veska - jeg trodde livet skulle være som Greys og akutten, "på" 24/7, uvitende om at erfarne, normale leger legger fra seg callingen i garderoben ved endt arbeidsdag. Og den begynte å pipe for å vise meg at den ville ha nytt batteri, men det skjønte ikke jeg, så jeg trodde det var brannalarmen, eller et eller annet annet feil i leiligheten, før jeg kl 4 på natta innså at batterier, DET har jeg ikke. Stønn.

Så begynte jeg som lege, og ting gikk over all forventning. Et lite utdrag fra turnusåret mitt:

Første gang jeg ble bedt om å assistere på en operasjon, fikk jeg nærmest nervesammenbrudd (de som har jobbet med meg, vet at jeg er en sann nevrotiker, så dette er nok ingen overraskelse). Jeg møtte på operasjonssalen, skrubbet inn, og fikk hjelp av en svært avbalansert og rolig sykepleier til å få på meg alt dette utstyret som gjør at jeg HATER å være steril - jeg forlanger å få rette på håret eller klø meg på nesa når det passer MEG, ikke når det passer de sterile hanskene, og så presterte jeg å bli usteril etter nøyaktig 3 sekunder, mens den kirurgen som trengte min assistanse sukkende ventet på at jeg skulle komme bort og holde i sårhaken eller hva det nå var. 

Min første dag på ortopedisk poliklinikk: jeg så på et røntgenbilde, og skjønte ikke hvilket bein jeg så på. Og IALLEFALL ikke om det var brudd eller feilstilling eller hva. Igjen, panikken grep meg, men man tok seg sammen, og med hjelp av andre turnusleger, sykepleiere og en smule sunn fornuft, gikk det seg til etterhvert. 

Som turnuslege på anestesi på sommeren var det tidvis mye dødtid, og en av disse dødtid-dagene ble benyttet til å gi meg selv en blokade av hele venstrehånden min, ved hjelp av anatomisk atlas og cirka-lokalisasjon av nervus ulnaris, radialis og medialis, og en god del milliliter lidokain. Jeg kjente ikke hånden min på 3 timer, og holdt på å smelle en betongdør over den, fordi - nettopp - den var bedøvd.

Jeg presterte, som forvakt på medisin, å få anafylaktisk reaksjon på et medikament beregnet på forkjølte småbarn. Først satt jeg og klødde meg med en saks som en annen selvskader for å få bukt på den sinnsyke kløen og utslettet før jeg fant ut at jeg kanskje trengte litt hjelp - og samtalen mellom meg og mellomvakten gikk som følger:

Meg: eh, hei. Jeg har et problem jeg trenger hjelp med, hvor er du?
Mellomvakt: jeg sitter der og der.
Meg: ok, jeg kommer bort til deg.
10 minutter senere, etter å ha gått seg vill i sykehusganger man fremdeles ikke kjenner til:
Meg: jeg har en allergisk reaksjon, jeg trenger litt hjelp, tror jeg
Mellomvakt (on alert!): ok, hvor er pasienten?
Meg: JEG er pasienten!!! 

Det man lærte av denne opplevelsen er at adrenalin er et sg superdrug, da det gir følelse av å kunne løpe maraton og så bestige Everest uten problemer, og når mellomvakten så sier at du skal innlegges på med. intensiv for overvåkning i et DØGN, da.... sier det klikk inni hodet. Jeg lå der i 3 timer før jeg begynte å ringe mellomvakten med 20 minutters pause der jeg spurte "kan jeg gå hjem nåååååå?!" - etter 8 telefoner kapitulerte mellomvakten og kom med skjema for utskrivelse på eget ansvar. Leger ER de verste pasientene. 

Det var en fantastisk turnustjeneste, når jeg tenker tilbake. Jeg trodde jeg kom til å dø, eller drepe noen, eller gi opp, eller bare legge meg ned og begynne å grine (det skjedde én gang, julaften 2011, min første jul hjemmefra, da jeg hadde forvakt på medisinsk avdeling og stormen Dagmar raste ute og det var kaos i akuttmottaket), men så var det så kjekt! Jeg savner det faktisk, og DET var det siste jeg trodde jeg ville, den 15. februar 2011.

Nå er det 13. februar 2012, jeg er offisielt ferdig med sykehustjeneste, og har levert inn nøkler, calling og id-kort. Og jeg sitter igjen på gulvet i leiligheten min i Åsebøen 9, fordi jeg har solgt møblene mine og sendt kassene med ting avgårde til stavanger. 

Turnusleger, ass. leger og (noen av, haha!) overleger på Ålesund sykehus: you will be missed. <3 "

 

Nina out.

Fjorårets nyttårsforsetter: har jeg greid å holde dem?

I innlegget 2015: det mørke året skrev jeg følgende nyttårsforsetter for 2016:

- smile mer, det kan aldri bli nok

- jobbe med meg selv og psyken min

- begynne å trene. Fysioterapeuten min sier at jeg har fantastisk mobilitet, men ingen styrke.  

- gå ned i vekt. Ref. innlegget mitt "om det å være feit"

Så kjære blogglesere, utfordringen min i år, skal være å gå ned 30% av kroppsvekten min. Jeg skal blogge underveis (det blir nok ikke daglig), og jeg håper dere vil hele på meg! Og så håper jeg at jeg får det til, og ikke bare gir opp...

SÅ: har jeg greid det?

punkt 1. Jeg har ikke hatt det beste året. Som jeg også vil komme tilbake til. Men ja, jeg har smilt.

punkt 2. ja, det har jeg. Jeg har svelget en god del kameler, og tatt imot mye (berettiget) kjeft. Og fått ufortjent mye hjelp og støtte. 

punkt 3. dette har jeg valgt å ignorere. Glatt. MEN det skal sies, at bare det lille jeg har trent faktisk har vist resultater:

Runden jeg og en venninne pleier "jogge" (dvs hun jogger og drar meg etter håret, mens jeg sutrer og klager og føler meg døden nær), ca 4 km lang. Som dere ser er jeg ikke den raskeste sneglen, MEN 10 min forbedring fra mai til juli må vel være bra?!

punkt 4. Jeg har ikke greid å gå ned 30% av kroppsvekten, men jeg har gått ned ca 25%. Og se forskjellen:



Så egentlig må konklusjonen være: jeg har greid å (nesten) holde alle forsetter. Det tror jeg aldri før har skjedd. Så jeg er litt  i sjokk.

Nina out. 

Nyttårsforsetter

1. ikke kjøpe hvetebakst (en av mine mange laster - jeg har lov å spise det, men ikke kjøpe det, starting now. Brød er lov).

2. shoppestopp i hvert fall 3 mnd. Kun nødvendigheter, ingen klær, ingen smykker, ingen vesker, ingen sko.

3. gå ned 10 kg til 17. mai (SKAL inn i bunaden i år)

4. jobbe hardt og mye

5. MNGA. Forklaring kommer i senere innlegg.

GODT NYTT ÅR!!! 

 

Ja, jeg er katolikk. Ja, jeg er lege. Og ja: jeg ber hver dag.

Hei.

Som jeg har sikkert nevnt noen ganger på bloggen, så er jeg katolikk. Dvs ikke medlem av statskirken (nå kjent som den norske kirke), men medlem av katolsk menighet. Faren min og familien hans er katolikker, moren min og familien hennes er protestanter, og mine foreldre ble enige om at barna skulle bli katolske. Så jeg er døpt, hatt førstekommunion, og er konfirmert i den katolske kirke.

Og jeg trives med å være katolikk. Jeg er kanskje ikke den som renner ned kirkedørene akkurat, men jeg er troende, og, som overskriften sier: jeg ber, hver dag. Aftenbønn som jeg har bedt siden jeg var barn, dog noe endret ordlyd nå da jeg er voksen. Og jeg ber av og til om ting i løpet av dagen, jeg ber for pasientene mine hvis jeg er bekymret for dem, jeg ber for venninner som har det vanskelig, og en rekke andre ting. De fleste vet ikke at jeg ber for dem - for her til lands er det nå engang sånn at det er litt tabu å gå med religionen "utpå skjorta". Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, og jeg har ikke tenkt å ta den diskusjonen her. Mange synes religion er privat og skal ikke diskuteres. Det er et ordtak som sier at "i godt selskap bør ikke politikk eller religion diskuteres" eller noe i den duren - fordi det ofte ender med krangling pga bastante synspunkter den ene eller andre veien. 

Jeg liker ikke å diskutere religion selv, ene og alene fordi når folk får vite at jeg er katolikk, ønsker de gjerne å kryssforhøre meg - noe som er helt ok, jeg kan svare på spørsmål, men SÅ begynner de å argumentere med argumenter som "hvis du er motstander av abort så kan du ikke drepe fluer engang! Men du dreper jo fluer?! MORDER! HAHAHA!" Kjempemorsomt. 1. jeg er ikke motstander av abort. Jeg har mitt synspunkt på det, og det kan jeg dele hvis folk lurer. 2. jeg pleier stort sett å slippe fluene ut, jeg da. 

Den andre diskusjonen blir ofte mer alvorlig, og dreier seg om legeyrket og reservasjonsretten (nok en annen diskusjon jeg kunne sagt en del om). Det jeg har å si til dette: når jeg er lege, handler det ikke om meg. Det handler om min pasient. Min jobb er å hjelpe pasienten. Hvis min pasient ønsker en kobberspiral, som - dersom man av religiøse eller personlige overbevisninger mener at livet begynner ved unnfangelsen, dvs når sædcelle møter eggcelle - kan ses på som et "abortmiddel", da den kan støte ut et allerede befruktet egg, så får hun det. Hvis min pasient ønsker p-piller eller p-stav eller p-plaster eller spiral, så får hun det.

Og hvis min pasient ønsker en abort, da er det min jobb å hjelpe henne med å sette seg inn i hvilke hjelpetilbud som finnes (som f.eks. Amathea), informere henne om hennes valg - fullføre graviditeten og beholde barnet, ta abort, eller fullføre graviditeten og adoptere bort barnet. Og når hun - og det er KUN hun som kan ta dette valget, jeg kan ikke forsøke å dytte henne i den ene eller andre retningen, det har jeg faktisk ikke lov til, og uansett: det her HENNES valg, ikke mitt - har foretatt et valg, er det først min jobb å forsikre meg om at hun er sikker på valget sitt - uansett hva hun velger -, eller om hun trenger mer tid til å tenke/snakke mer om mulighetene sine. Og deretter, når valget er bestemt, er det min jobb å hjelpe henne å gjennomføre valget hun har tatt på mest skånsomme og best mulig måte for henne. Uansett hva det valget er. For når jeg er lege, handler det ikke om meg og mine eventuelle overbevisninger, men om pasienten. Alltid. 

Og på slutten av hver eneste arbeidsdag, før jeg legger meg, ber jeg. Jeg tror at noen over meg har en plan for meg og passer på meg. Det gir meg trygghet, og når jeg er i kriser, vet jeg at det er en mening med alt. Selvom jeg ikke alltid er enig i den meningen. For det heter "Fader vår, du som er i himmelen, helliget vorde ditt navn, komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden" og så videre. Ikke "skje din vilje, men bare så lenge det passer med min!"

Nina out.

 

Lege: greit å behandle familie og venner?

Jeg er lege. Jeg var ferdig utdannet i 2010, ferdig med turnustjeneste i 2012, og har siden da stort sett jobbet innen allmennmedisin, i ulike byer i Rogaland, hvor jeg kommer fra. 

Jeg har hatt 3 års veiledet tjeneste, og jeg går for tiden på veiledningskurs i spesialisering for allmennmedisin. En ting veilederne mine har snakket om, er at man ikke bør behandle familie og nære venner. Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor, annet enn at det selvsagt ser shady ut om en datter til stadighet skriver sykemeldinger til sin tante, for eksempel, for jeg har syntes det har vært greit å skrive resepter til f.eks. ørebetennelser, urinveisinfeksjoner, øyekatarr. Eller hostesaft, eller medisiner for sure oppstøt, eller p-piller fordi en venninne er tom. Det har ikke vært et problem for meg å skrive resept på kortisonkrem til venner med eksem, eller å gi 2 valium jeg har hatt liggende i legekofferten, til en som skal på MR og har klaustrofobi.  

Men. Det siste året har jeg kjent mer og mer på at jeg egentlig ikke synes det er så greit likevel. Jeg har fått forespørsler på facebook fra folk jeg ikke har møtt på 6 år, om de kan få resept på kortisonkrem for eksemen sin. Jeg har fått forespørsel om jeg kan skrive ut smertestillende til personer jeg har møtt en gang. Jeg har blitt spurt om jeg kan fikse sykemelding for venner av venner. Og det er min egen feil, for jeg har selv satt meg i denne situasjonen. Og samtidig synes jeg det er koselig når folk spør meg om "lege-råd", jeg liker yrket mitt og liker å kunne hjelpe. Og på grunn av den egenskapen er det vanskelig å skulle begynne å si nei.

Men i helgen skjedde det som virkelig fikk meg til å forstå hvorfor leger ikke skal behandle familie. Et nært familiemedlem ringte meg torsdag morgen kl 7, for å høre om jeg hadde linsevann. Hun hadde fått en massiv øyebetennelse, og greide ikke få linsen av øyet - det hører med at hun i desperasjon hadde brukt vanlig springvann som erstatning for saltvann, for å prøve å få linsen fuktig nok til å bli tatt ut. TABBE, for jeg mener: osmose. Linsen er vant med tårevæske som er litt salt. Springvann er ikke salt. Springvann i øyet = alt salt suges ut av linsen (osmose) = linsen setter seg som LIMT på øyet. Jeg har ikke linsevann da jeg bruker dagslinser, men jeg har alltid diverse doktor-ting liggende, så jeg kjørte innom før jobb, og ved hjelp av masse lokalbedøvende øyedråper (en kjekk doktor-ting) og saltvann og litt pirking med en skalpell (!) fikk hun heldigvis ut linsen. Jeg ga henne øyedråper (også noe jeg pleier å ha liggende), dro på jobb og på veien hjem gikk jeg innom for å sjekke om hun hadde skadet hornhinnen, ved å bruke fluoriserende øyedråper og Woods lampe (blacklight). Og jeg mener... det er det verste jeg har sett.

WARNING: STERKT BILDE FØLGER

Når man drypper gule fluoriserende dråper i øyet, og lyser på det med blacklight, blir det grønt der som det er skader i cellelaget. Som dere ser er det sår over hele hornhinnen der linsen har sittet som limt, dvs at et lag av hornhinnen ble revet av da hun endelig fikk ut linsen. AU. Dere ser også hvor illrødt det hvite på øyet er. 

Jeg dro tilbake til vedkommende på fredag, og da var øyet enda rødere enn dagen før, men hun følte seg bedre, mindre smerter etc, og hadde brukt øyedråper og salve. Da jeg så hvor rødt øyet var, ble jeg bekymret. De fleste som har "rødt øye" har en uskyldig øyebetennelse, men det er noen mindre vanlige tilstander som kan gi blindhet, og er en medisinsk nødssituasjon. Men dette familiemedlemmet ønsket ikke å dra til øyelege, og jeg tenkte at ok, det går sikkert fint, vi ser det an til imorgen (da lørdag). 

Fredag kveld uroet jeg meg veldig, og sendte masse smser og ringte for å høre hvordan ting gikk. Lørdag fant jeg ut at dette kan ikke bare ses an mer. Mest sannsynlig er det "bare" en betennelse og en heftig hornhinneskade, men jeg greide ikke slå meg til ro med det, så jeg ringte vakthavende øyelege, forklarte situasjonen, og ble bedt om å komme inn med familiemedlemmet. Hun hadde ikke lyst til det, såklart, men denne gangen lot jeg henne ikke få noe valg: jeg kjørte rett og hentet henne og vi kjørte inn. Og heldigvis hadde jeg rett: "bare" øyebetennelse med et vanvittig hornhinnesår. Behandling der ble bandasje med øyesalve i 24 timer for å la øyet hvile, deretter bruke masse salve, og ved manglende bedring ila begynnelsen av uka som kommer, så skal vi komme tilbake. 

Første hun spurte om da vi kom ut var "Gulli (det er denne personens kjælenavn på meg, og kun hun får kalle meg det)... MÅ jeg ha på denne greia...?" Og jeg bare: "JA FOR SVARTE!"

Jeg er glad for at diagnosen min var riktig og at vi fikk satt igang korrekt behandling. Og jeg er veldig, veldig glad jeg ringte øyelege. For det jeg lærte, var at magefølelsen blir en helt annen når det er noen man kjenner man skal behandle, enn noen man ikke kjenner/eventuelt kjenner men svært perifert. Legedelen av meg sa at dette er en betennelse, og en hornhinneskade, det er vondt, men vil gå over. MEN magefølelsen og den lille stemmen bak i hodet sa også "men du kjenner henne. Er du helt, helt, helt, HELT sikker?" Og jeg vet at hadde dette vært en person som jeg ikke kjente, men en pasient på legevakta, så hadde jeg ringt øyelege dag 1. Men pga dette var en slektning, lot jeg meg overtale til å forsøke behandling hjemme. Og jeg kjente veldig på det natt til lørdag; at om dette var en pasient jeg hadde sendt hjem fra legevakta med samme problemstilling, ville jeg nok bedt legevakta ringe ham/henne om igjen og be ham eller henne å komme inn for en ny vurdering. For jeg hadde ikke greid å slå meg til ro med det.

Jeg hadde en gang en pasient med brystsmerter, med diverse risikofaktorer for hjerte/karsykdom. Dette er flere år siden og i en helt annen landsdel. Pasienten hadde helt fint EKG, og ingen andre symptomer - brystsmerten var gått over ved ankomst legevakt. De bodde LANGT borte, lokalsykehuset hadde sendt fax om at det var stappfullt der og ba legevaktsleger vurdere om innleggelse er nødvendig eller om pasienten kan behandles poliklinisk, det var en travel vakt; det var mange ting. Jeg fant ingen ting som tydet på at smertene var kardiale, dvs stammer fra hjertet. Men likevel sendte jeg pasienten inn til en blodprøve for som kan vise om hjertemuskelen sliter eller har det bra. Fordi riskikofaktorene til pasienten og ikke minst MAGEFØLELSEN min sa at jeg burde det. Her viste det seg å ikke være noen ting, men jeg hadde ikke fått fred i sjela, om den pasienten hadde kjørt timesvis hjem uten at jeg var helt sikker på at han var frisk. Da hadde det vært min feil hvis noe hadde skjedd. Og det er mye lettere å overtale en sur pasient som er trøtt og vil hjem, at han/hun bør ta en tur inn på akuttmottaket for sikkerhets skyld, enn det er å overtale et familiemedlem. Så jeg sendte dem inn. 

Så det jeg lærte av helgens hendelser var: jeg greier ikke tenke nøytralt når jeg pasienten min er et familiemedlem eller noen jeg kjenner/venner. Da blir jeg plutselig lege OG familie, lege OG venn, og det går ikke. Når jeg er lege er jeg avhengig av å være nøytral, se saken fra flere sider, tenke på hva som er det beste for pasienten - og med beste mener jeg hva som er medisinsk best, ikke hva som er mest komfortabelt for pasienten. 

Jeg greide ikke tenke klart, og hadde det vist seg å faktisk være en keratitt eller iridocyklitt (oftalmologiske nødssituasjoner), så hadde jeg følt det som et slag i magen, og jeg hadde blitt kjemperedd, og tvilt sterkt på min medisinske kunnskap. Det slapp jeg, vet å trekke vedkommende til øyelege. Bedre for henne, og bedre for meg. Heldigvis.

Og derfor: fra nå av blir det ikke lenger noen behandling av familie eller venner fra denne kanten. Jeg beklager, men det er derfor vi har fastlegeordningen. Og skulle det virkelig, virkelig knipe på, så har jeg som sagt en masse kjekke doktor-ting liggende, så om du mangler noen p-piller på en søndag eller du hoster opp en lunge, eller lukker peisdøra med armen så du får 2. gradsforbrenning, så har jeg remedier så du kommer gjennom helga, og til fastlege på mandag. Og hvis jeg blir usikker, så henviser jeg dere til legevakt. Ikke til meg. Men legevakt. Der en beslutning kan tas på bakgrunn av symptomer og tegn, og ikke bli farget av det faktum at jeg kjenner deg.

Nina loves you.

personen det gjelder har godkjent at blogginnlegget publiseres.

 

O jul med din glede... eller?

Jeg har idag latt meg provosere av flere avisoppslag. Jeg har allerede kranglet så fillene føyk (iallefall her hjemme) om skolegudstjeneste i førjulstiden. Da jeg gikk på barneskolen (og før du slutter å lese fordi du tenker æsj, hun er en gamling som ikke orker å følge med i tiden og ikke tåler nye innspill, så vil jeg bare ha sagt at for det første er jeg bare 32, og dermed ikke gammel, for det andre følger jeg med i tiden - det er derfor jeg leser nevnte avisoppslag -, og for det tredje så tåler jeg nye innspill, jeg tåler de faktisk så godt at jeg kommer med mine egne - som jeg nå skal gjøre i dette blogginnlegget) var skolegudstjeneste i desember en helt selvsagt ting på skolen. De som hadde faget "livssyn" fremfor "kristendom", fikk være på skolen og gjøre noe koselig, som f.eks. lesestund. Så kom vi andre tilbake og resten av dagen var satt av til "førjulskos" som spising av pepperkaker eller bake dem, ha leker i klasserommet osv. På ungdomsskolen var det frivillig. Første del av dagen var satt av til "kos" med baking av pepperkaker, spise mandariner, risengrøt, ha "snakketime" osv, og så var det gudstjeneste for dem som ville det, og så tok vi juleferie. De som ikke ville være med på gudstjenesten, fikk gå etter kosetiden på skolen. På videregående var faget RLE innført. Religon, livssyn og etikk. I løpet av året besøkte vi den katolske kirken og fikk være med på "korsvandring" der, vi besøkte en moske, vi snakket om de forskjellige religioner, likheter og forskjeller, og vi gikk altså i julegudstjeneste. Denne var frivillig, fordi vi hadde vært i den katolske kirken tidligere i året, og ingen skulle "tvinges" til mer enn et besøk i hver religions hellige sted. Men merk: moskebesøk, katolsk kirke, humanetisk forbund osv - disse besøkene var en del av læreplanen og man skulle ha en ganske god grunn for å slippe. 

Og det synes jeg var og er helt ok. På tross av at statsreligionen på den tiden var kristendommen. Og jeg synes også at man skal ha julegudstjeneste. Det er en fin tradisjon, og minner svært lite om en "vanlig" messe/gudstjeneste. Den er kortere, man synger julesanger, man hører om juleevangeliet og ønskes god jul. Av og til hadde elever fremføring med julesanger. I julegudstjenestene jeg har vært i har man aldri hatt nattverd, for eksempel, noe som hører med i en hver "vanlig" gudstjenese. Det er en tradisjon. Og den synes jeg godt vi kan beholde. Den behøver ikke være frivillig, og hvor vanskelig kan det være å få til en type avslutningsdag før jul som dreier seg om kos, mandariner, risengrøt, lesestund osv, før man avsluttet dagen med gudstjeneste, eller altså gikk hjem. Eventuelt var igjen på skolen for mer kos. 

Men idag toppet det seg hos meg. Etter å ha lest dette innlegget, der elevene må ha tillatelse for å gå rundt juletreet. Samt denne artikkelen. Da synes jeg vi har gått altfor, altfor langt. Skal vi virkelig MANE FREM potensielle fremtidige problemer? Skal vi være så føre var at det ikke er igjen NOE man trygt kan gjøre, fordi man er så redde for at noen skal føle seg støtt, eller krenket? Er vi virkelig blitt så glad i å gå på eggeskall, med glasskoene på?


noen burde tatt seg en tur dit og blitt der...

Jeg synes dette landet og dets innbyggere kollektivt må ta seg sammen. Snarest. Det er jul. De fleste som bor og er oppvokst i Norge, er oppvokst i et kristent land. Nå er kirke og stat separert, men likevel forlanger vi juleferie, påskeferie etc. Henger det på greip? Nei. Og da lurer jeg på hvorfor vi ikke kan beholde det som nå er blitt tradisjoner og ikke fast praksis, siden vi er et sekulært land, i tillegg? Er det så forferdelig at barn går rundt juletreet? Er det så forferdelig at de går i kirka? Er det så forferdelig om de ikke gjør det? Nei, selvfølgelig ikke. Og jeg sier og skriver SELVFØLGELIG, underforstått: at de ikke skal måtte ha med seg en fordømt lapp hjem der de må ha skriftlig tillatelse til å gå rundt treet. I himmelens navn! Hvordan kan man kreve en tradisjon - juleferie er nå blitt tradisjon, de fleste har det, selvom de ikke er kristne eller feirer jul. Det samme med påskeferie. Jeg synes jeg ser avisoppslagene dersom man bestemte ut at siden kirke og stat er separert, så må folk jobbe vanlig i jula og påsken. Hvorfor er det greit å beholde deler av tradisjonen, men ikke hele? HVORFOR SKAL DET VÆRE SÅ VANSKELIG?! 

JA til julekalender, juletre, luciatog, julegudstjeneste, å sitte på fanget til nissen og til å tørre å si ordet jul høyt, uten frykt for å bli stemplet som upolitisk korrekt og vanskelig! Og JA til at alt det jeg har nevnt, skal være frivillig! 

Det var dagens tirade... men før jeg gir meg, vil jeg påpeke at jeg selv tilhører en annen religion enn protestantismen. Jeg er katolikk. Og hverken for meg eller mine foreldre har det vært et problem at jeg gikk i en luthersk julegudstjeneste. 

Nina out!

Husmoremne

Idag fikk jeg en svært sjelden "ånd" over meg, og bestemte meg for å gjøre noe jeg nesten aldri gjør: lage mat. Nærmere bestemt, kaker. 1. søndag i advent var facebook-feeden min full av bilder av lussekatter og julekaker og julepynt, og selvom jeg er vant med at man spiser lussekatter på Luciadagen og bare da, bestemte jeg meg for at jeg ville ha noen. NÅ. Og siden jeg først skulle bake, fant jeg ut at jeg skulle lage pepperkaker også. Jeg tror ikke det blir "sju slag", da jeg aldri har bakt julekaker før - utenom kakemenn hos min tante C, dette er tradisjon og gjøres hvert år, men hun lager jo deigen, vi bare stikker ut figurer - men dagens resultat ble strålende bra (om jeg må si det selv), så det skal definitivt bakes mer. Favoritt julekaker er berlinerkranser og sjakkruter, så hvis jeg ikke mister all motivasjon, skal jeg nok lage noen slike også.

Men uansett, her er dagens resultater!


Gul og fin deig - 1 gram safran. ELSKER safran!

Jeg laget 2 brett, alle i samme fasong... fordi det er den eneste fasongen jeg får til :p jeg prøvde å lage noen av de andre (de jeg synes er fine, vel og merke -de fleste klarer jo å lage "lilje", men den liker ikke jeg), men det ga jeg fort opp (les: kastet deigen veggimellom og gikk tilbake til "julegris"-fasongen). 

Og de ble så godeee! Oppskriften er fra tine melk, men moderert etter instruksjon fra min mor: mer safran enn oppskriften sier, og ingen kardemomme. Samt fersk gjær, ikke tørr.

Jeg laget også pepperkaker. Den observante leser vil se at jeg ikke har bilder av deigen, enkelt og greit fordi jeg kjøpte den ferdig på butikken. ;)

De ble lagt til avkjøling, og deretter gikk det en ny liten ånd i meg, og jeg bestemte meg for å pynte dem "Cake boss"-style (jeg ser altfor mye på TLC). Så frem med glasur og sukkerpasta, og litt glitter, og her er resultatet:

Her gikk jeg tom for glasur, og gadd ikke lage mer, derfor ble det kun smilefjes og knapper på mennene. Men det får holde!

Jeg hadde det SÅ kjekt mens jeg holdt på! Radio P7 klem på mobilen, spamming av snapchat, og bare koste meg. Men er glad jeg ikke er baker, for fy så vondt jeg fikk i ryggen av å stå så lenge ;)

Nina out.



 

ÅJA! JAVEL!

Det skal dreie seg om sprog. Jeg hadde nylig en facebook-tirade der jeg stiller spørsmål ved uttrykket "blir å [sett inn passende verb]", som f.eks. "vi blir å starte klokka 10", "vi blir å gjøre det slik", og ikke minst den jeg hater mest av alle: "vi blir å måtte". Jeg hater det uttrykket. Det aner meg at uttrykket er en forkortelse for "det blir til at vi", men da bør man si/skrive det; eventuelt bruke det langt mer grammatisk korrekte "det blir til at vi [sett inn passende verb]. Med mindre man bor i nord-Norge hvor man - under stor tvil - kan få lov å bruke uttrykket, så går jeg ikke med på at det ganske land fra A til Å skal snakke og skrive nordlandsk med østlandsdialekt. 

Så kom jeg på at jeg kommer jo fra Stavanger.

Og jeg mener...

En liten innføring i Stavangersk med innspill av jærsk (jeg jobber tross alt i Sandnes)

Jorple = jordeple = potet
Vannari = whatever
K'eu = hva er klokka
Neba = dust
Snott/bussefant = snue/busemann
Pilt = mannlig kjønnsorgan

Og måten vi innleder en samtale på er den verste av de alle: JAVEL! HER DU SITTE? Jeg mener, hva skal man svare? Nei, jeg er en luftspeiling? Eventuelt hvis du er den svarende parten i den nylig oppstartede samtalen: "ÅJA! HEI! E D DEG?!" Igjen: hva skal de si? NEI, du ser syner? 

Oppsummert: i Stavanger er det to ord som gjelder: Javel og Åja. Samt uttrykket FINE DEN! som betyr, ok, kjempeflott, glimrende, det er en avtale, helt greit, ja takk, og selvsagt sist men ikke minst: den var fin. 

Og med dette innser jeg at jeg ikke har noen case i det hele tatt ("du har ingen KEJS!"), folk må få skrive og snakke slik de vil, men dersom jeg får bestemme så burde det vært forbudt å skrive på dialekt og det burde vært forbud mot uttrykket "blir å [sett inn passende verb]" sør for, tja, la oss si, Orkanger. 

Avslutningsvis en morsom historie: min første dag i turnustjeneste på Ålesund sjukehus, min første pasient hadde ramlet på isen (dette var februar 2011) og klaget over "låkt i hofta" og jeg skjønte ikke et kvidder. Og måtte be en innfødt oversette for meg. 

 

Tenk lilla!

Ja, jeg har lilla hår. Oktober er awareness-måned for brystkreft, og fargen er rosa. Det vet alle som ikke bor under en stein. Men visste du at lilla er fargen for blant annet Alzheimers sykdom, epilepsi, lupus og bukspyttkjertel-kreft (som min kjære tante døde av)? Og at november er måneden for bl.a. Epilepsi-awareness? Tenk om alle de andre "mindre kjente" tilstandene kunne fått like mye oppmerksomhet som brystkreft? For å gi en gave til Kreftforeningen, som jobber for ALLE typer kreft, send GAVE til 2277 og gi 200kr. Eller mer, eller mindre, eller ta på deg noe lilla og vis at du husker og bryr deg!

/innlegget er ikke sponset

Feit & feilernært

Etter innlegget mitt i går har det ramlet inn med positive tilbakemeldinger, og jeg må bare si: tusen takk alle sammen! Jeg har fått tilbakemeldinger på at innlegget er veldig trist, og ja, det kan godt hende. Men for meg var det utrolig befriende å få skrevet det og satt ord på tankene mine. Jeg har det bedre nå enn jeg har hatt på flere år, og selvom jeg alltid vil være en person som ser på "the biggest loser" mens jeg samtidig stapper i meg kindersjokolade (jeg er en vandrende selvmotsigelse), så begynner jeg å få kontroll på matinntak og min mentale helse blir sakte men sikkert bedre.

Likevel: jeg har slanket meg i 23 år. På disse 23 årene som "slanker", greide jeg å komme meg opp til en BMI på over 40, som er definert som fedme klasse 3 - "morbid overvekt". Oversatt: sykelig overvekt. Jeg pådro meg jernmangel, vitamin B12 mangel, og D-vitaminmangel. D-vitaminmangelen er egentlig forventet i og med at jeg bor i Norge. Men B12 mangelen var så uttalt at fastlegen min ringte meg på kveldstid og ba meg gå til apoteket NÅ, for jeg hadde den laveste verdien han hadde sett i hele sin karriere. Dette som følge av feilernæring over flere år. Jeg sliter fremdeles med disse manglene, forskjellen nå er at jeg er klar over dem, og i dosetten min (90 år...) finner du jerntabletter, B-vitaminkompleks, og D-vitamintablett, for å nevne noe.

Dette er et økende problem i dagens samfunn: vi er feitere enn noen sinne, samtidig som vi sliter med mangelsykdommer man forventer å se hos undervektige personer. Noe som nesten er uforståelig, i og med at en svært overvektig person nødvendigvis MÅ spise veldig mye for å greie å bli såpass overvektig. Vi klarer likevel å spise så mye, og samtidig så feil, at vi pådrar oss mangelsykdommer. Når jeg hører ordet mangelsykdom tenker jeg på spikertynne barn i Afrika, med syltynne armer og spilende mager som følge av proteinmangel. Jeg tenker ikke den standard "hvite mann" med stort midjemål og røde kjaker. Gjør du?

Vitaminmangel kan i verste fall være dødelig, og for oss, i verdens rikeste land, er det noe av det enkleste å fikse: en vitamintablett om dagen. Den vanskelige delen er å legge om kostholdet vårt og livsstilen vår til et kosthold og liv som gjør at vi ikke trenger vitamintabletter, for egentlig burde vi ikke trenge det, (kanskje med unntak av D-vitaminer, som dannes i huden under soleksponering, noe vi ikke akkurat har mye av her til lands, og spesielt ikke om vinteren) men det gjør vi. Og det verste av alt: i det store utland er det nå blitt mer og mer vanlig å tilsette vitaminer til frokostblandinger, juice, og det verste av alt: SNOP. Vingummi med tilsatt vitamin, for å sørge for at barn får i seg næringsstoffer selvom de bare spiser sukker. For meg er det helt sykt at det er dette blir gjort, at det ses på som nødvendig å tilsette ting som ikke bør spises livsnødvendige stoffer, for å sikre at befolkningen får i seg det de trenger, fordi kostholdet er så elendig. 

arg... (bilde: photopin)

Jeg vil anbefale alle som sliter med vekt, enten det er over- eller undervekt, å ta kontakt med fastlegen sin for noen enkle blodprøver for å avdekke eventuelle mangler, og jeg vil oppfordre ALLE til å tenke over hva dere stapper i gapet. Mat skal være kos, godt, og nytelse, men husk: mat er livsnødvendig, uten det dør vi, og uten riktig sammensetning kan vi også bli syke. 

Nina out. 

 

"alt blir bedre hvis jeg går ned i vekt"

Dette har vært mitt mantra siden jeg var 8 år. For jeg var 8 år første gangen jeg bestemte meg for å slanke meg. ÅTTE ÅR. Vi hadde nettopp flyttet, og jeg begynte på ny skole, i en klasse med et veldig spesielt miljø og enkelte elever som var "sjefer" over de andre, og jeg ble frosset ut. En vårdag i 1993, rett før jeg fylte 9 år, fikk jeg kommentaren "vet du at du og (annen jente) er de feiteste på hele klassetrinnet?" av en gutt som så løp leende vekk. Ja, jeg var klar over det. Så jeg bestemte meg for å ikke spise. 


Ni år og og feitest i klassen, utkledd i mammas kaninpels

Det fungerte i 2 dager, før jeg - selvfølgelig - ble kjempesulten, men likevel så var frøet sådd: det optimale er å spise minst mulig. Det har jeg ment siden jeg var åtte år, og skal jeg være helt, aldeles, 100% ærlig, så er faktisk det ultimate mål å spise minst mulig. 
Det er bare det at jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg saboterer meg selv. Så når jeg bestemmer meg for å slanke meg, blir det ofte slik at jeg faster i 2 døgn, veier meg, og når jeg da ser at jeg kun har gått ned 300 gram og ikke 30 kg som jeg ønsket (det er noe galt med hodet), så tenker jeg "faen heller, dette får jeg aldri til", og så overspiser jeg i stedet.

Mat har alltid vært min trøst. Når jeg er lei meg, når jeg vil feire noe, når jeg vil gi meg selv en belønning eller en premie for et eller annet: da er det mat jeg vil ha. Smågodt, sjokolade, hvetebakst. 


godteributikk i Tokyo



Fra jeg var 15 til jeg var 18, skrev jeg ned absolutt alt jeg puttet i munnen. Jeg har kladdebøker i haugesvis som viser vektkurver, matinntak og kaloriinntak per dag. Jeg vet hvor mye kalorier ALL mat inneholder. Det sitter fast inni hodet mitt, jeg har lært meg det, som barn lærer seg gangetabellen eller alfabetet. Første gang jeg begynte å telle kalorier, var jeg 13 år. 

Da jeg studerte i Polen, spiste jeg ikke kjøtt de første 8 månedene. Vi hadde anatomi, og jobbet med lik, og hver gang jeg så kjøtt tenkte jeg på døde mennesker og jeg greide det bare ikke. Jeg gikk ned 10 kg, og var ufattelig fornøyd med meg selv. I tillegg til 10 kg mindre, pådro jeg meg jernmangelanemi, B12 mangel og D-vitaminmangel som følge av feil kosthold. Disse manglene sliter jeg med ennå.

Men etter dette vekttapet, gikk jeg langsomt opp i vekt. i 2010 greide jeg å gå ned en del vekt med lavkarbo, jeg fikk på meg drømmekjolen til graduation fra universitetet, og jeg var fornøyd med kroppen min, selvom jeg ikke var fornøyd med livet mitt.



Jeg flyttet til Ålesund, og begynte i turnustjeneste i 2011. Der var det mørkt, kaldt og jeg hadde det ikke bra inni hodet mitt. Jeg likte å jobbe som turnuslege, men ellers gjorde jeg ikke annet enn å sitte i sofaen og spise. Jeg fikk jobb i Sandnes våren 2012, og kjøpte leilighet i mai 2012. Jeg var på jobb, og resten av tiden var jeg hjemme, på sofaen, i nattdraktbukse, og overspiste. 

Thailand sommeren 2011

I 2013 begynte jeg i terapi, hvor jeg fremdeles går. Først nå, etter 3 år, har jeg fått jobbet nok med andre "traumer" til at jeg kan fokusere på mat, og problemet jeg har med vekten. Og jeg la mer på meg.

I begynnelsen av 2015 var jeg 30 år og veide jeg 100 kg. 

Nyttårsaften 2014/2015

I slutten av 2015 veide jeg 105 kg. BMI 40,5. Og DA fikk jeg nok. Jeg innså at jeg har sett på meg selv som en "slanker" i 23 år av livet. En OFFENTLIG slanker. For jeg spiste lite/ingenting når andre så meg. Men alene... på sofaen, i nattdraktbukse... da var det overspising. Jeg prøvde å lære meg å spy, men jeg har aldri greid å spy på kommando. Heldigvis! Jeg innså at den eneste personen jeg hadde lurt, i 23 år, var meg selv. Og nå levde jeg min største skrekk: fedme klasse 3, høyt kolesterol, høye triglyserider, elendig muskelmasse pga ingen trening, og jeg fikk nok.

Så i mars 2016 tok jeg operasjonen gastric sleeve. Jeg tenkte på det lenge og vel, jeg hadde faktisk tenkt på det i årevis, men jeg så på det som juksing. For jeg ville gå ned i vekt på den "riktige" måten, ikke jukse meg ned i vekt ved hjelp av en operasjon. Og skal jeg være helt ærlig: jeg ser fremdeles på det som juks.

Men idag er jeg 162 cm høy, og veier 81 kg. 1,5 kilo unna BMI under 30. Som jeg ikke har hatt siden våren 2010. Målet er å komme ned til BMI 25-27. Jeg er 10 kg unna det målet. Jeg har gått ned nesten 25 kg. 

Men likevel. Alt BLE IKKE  bedre av å gå ned i vekt. Ting er akkurat like vanskelig nå som de var før. Jobb er vanskelig, økonomi er vanskelig, kjærlighet er fantastisk og vanskelig på samme tid, og i speilet ser jeg fremdeles den feite stygge jenta jeg alltid har vært, selvom klærne jeg bruker er 6 størrelser mindre og folk rundt forteller meg at jeg faktisk ser smashing ut. 

Den somatiske helsen - blodtrykk, puls, kolesterol - er alle bedre. Jeg har gått ned nesten 25% av vekten min. Men den mentale helsen, den er fremdeles ikke på plass. Mye blir bedre når man går ned i vekt. Men ALT blir ikke bedre. For selv etter 25 kg vekttap, og en kropp som er 77% av det den egentlig var, og bedre helse, er innerst inne i hjernen det ultimate målet fremdeles å spise minst mulig. For man opererer dessverre ikke hjernen.

Nina out.

Pokemon pro!

Jepp, jeg innrømmer det. Pokemon go har tatt over livet mitt. Det fine med dette er at jeg kommer ut på tur fremfor å sitte i sofaen hele dagen. I går var jeg ute i 3,5 timer, jeg gikk nesten en mil (alt for å få eggene til å klekke), og jeg har sikkert fått nok vitamin D for resten av året.


De siste tre dagene har jeg gått totalt 20 km.

Problemet med dette spillet er at et mobilbatteri bare holder en viss tid. En altfor kort tid. Et annet problem er at jeg bor på vestlandet, kjent for sine vakre fjorder, og mye regn. Og mobilen er ikke vanntett. Så for å kunne være ute 3 timer i strekk, i allslags vær, har jeg gått til noen innkjøp.


Nemlig en powerbank til mobilen, og et vanntett mobildeksel. Essensielle ting, vil jeg si. Den lille posen for ørepropper er perfekt størrelse for alle ledninger, så det ikke blir mer rot i vesken enn det allerede er. Pluss at den er søt. Jeg kjøpte min på shopbop.

Ellers har jeg lekt meg litt med neglelakk (i påvente av at mobilen skulle lade så jeg kunne spille mer, dette var før jeg kjøpte powerbank):





Og nå mangler jeg bare rett under 5000 poeng før jeg er level 20:



Begynner å føle meg ganske pro.

Nina out.

Gotta catch'em ALL!!!

Jeg er sikker på at de fleste har fått med seg det nye spillet Pokemon Go. Det har vært massevis av medieoppslag om folk som går inn i trær, ramler ned trapper, krysser åttefelts motorveier og blir påkjørt, i jakten på Pokemons. 

Jeg har aldri vært noe spesielt opptatt av spillkonsoller. Som barn hadde jeg ikke nintendo, jeg har aldri spilt wii eller xbox, jeg har såvidt forsøkt noen bilspill på playstation men det var aldri noe for meg, jeg spilte aldri tetris og jeg hadde aldri noen tamagotchi. Jeg har spilt noen dataspill opp gjennom årene, mest som barn: jeg og bestevenninnen min spilte Hokus Pokus og et Aladdin spill på dataen hennes, samt at vi spilte oss gjennom Kings Quest 5 en 8-10 ganger, men vi spilte det alltid sammen; hun styrte, jeg hadde ansvar for skyting. Jeg spilte meg også gjennom et dataspill om en dirigent som hadde mistet notene sine, spillet var tysk og jeg kan ikke tysk, men jeg kom meg gjennom likevel. Da jeg fikk mobil første gang spilte jeg - som absolutt alle andre som har hatt en nokia - snake. Den første kjæresten min var datagal og han hadde en Amiga som jeg spilte litt bubble bobble og giana sisters på, men det ble aldri noen stor greie for meg, det var mest for å ha noe å holde på med mens han spilte Quake. Den eneste gangen jeg har blitt hektet på et mobilspill var da jeg gikk på universitetet og hadde en gammel telefon med et kaninspill, kaninen gikk gjennom åkere med gulrøtter og jaktet på nøkler som igjen skulle låse opp skatter, hvis man hadde spist en gulrot kunne man ikke gå tilbake, så man måtte ha et mønster, og det var 25 levels og hvis man gjorde noe feil, måtte man begynne helt fra begynnelsen. Da tok jeg litt av, og spilte til kl 5 en morgen bare for å komme gjennom spillet. Da jeg fikk android lastet jeg ned angry birds, men jeg spilte det aldri. Men på tirsdag. Da lastet jeg ned Pokemon Go på iPhonen min. 

Jeg elsker Pokemon. Lillebroren min er 13 år yngre enn meg, og fra han var 3-4 år, hadde vi som tradisjon at når jeg kom hjem fra skolen, var det opp og se Pokemon. Allerede etter den første episoden, der Ash forsover seg og ender opp med Pikachu fordi den var han som var igjen, var jeg forelsket. 


Pokemons i gigantisk lekebutikk i Omontesando i Tokyo

Da kjæresten til lillebroren min var russ, ba hun meg om å hjelpe henne å dekorere russebuksen hennes:


Vi måtte bruke gull i steden for gult fordi de var utsolgt. Men safe to say: jeg elsker pokemon.

Og nå har jeg altså pokemon go. Og jeg er FULLSTENDIG hektet. Jeg, som er tidenes sofapotet, liker ikke trene, liker ikke gå tur, liker ikke noenting, har siden tirsdag gått 16 km på jakt etter pokemons. Jeg har også hatt en joggetur inni der, men jeg fikk ikke lov av venninne J. å spille pokemon mens vi jogget - hun er ond. Så egentlig har jeg gått/jogget 2 MIL siden tirsdag. 



Og hvorfor har jeg det? FORDI DET ER HELT FANTASTISK!!!

Jeg har ALDRI spilt noe kjekkere. Man går omkring, og plutselig popper pokemons opp.


Pokemon på Randaberg!


Pokemon på tur!

Og jeg har sagt det før, at jobben min er fantastisk, men nå har jeg enda en grunn som underbygger denne påstanden:


Jobben min er nemlig en POKEGYM! SLÅ DEN!

Det eneste problemet med dette spillet er at jeg tar helt av. Jeg klarer ikke la være å spille, jeg må ut og gå og finne pokemons, og her om dagen fikk jeg nesten sammenbrudd:


Jeg fant pikachu, men akkurat da jeg skulle fange den, krasjet appen. Jeg tror aldri jeg kommer over det. JEG VIL HA EN PIKACHUUU!

#heltnormalt

Nå skal jeg ut og gå og jakte pokemons. GOTTA CATCH'EM ALL!

Moldova og Transnistria: en oppsummering

som jeg skrev i det første innlegget mitt om Transnistria: det er et stille land. Det samme gjelder Moldova. Da vi kom til sentrum av Chisinau var togstasjonen det første vi møtte.

 
Det var ikke et menneske utenfor, og inne var det helt mørkt - alt for å spare på elektrisiteten. Men, de hadde gullfisker!



Og legg merke til tidstabellene. Det var flere skranker, men kun en åpen, og bak den satt en dame som ikke kunne engelsk. På dette tidspunktet tror jeg C. hadde gått litt lei av å snakke russisk, som han gjorde med taxisjåføren på vei fra flyplassen - les mer om dette her - så han gjorde det veldig enkelt da vi skulle bestille togbilletter til Tiraspol dagen etter: han pekte på meg og ham, og sa "two, Tiraspol, tomorrow, ehm, zavtra (russisk for imorgen), ok?", og det funket fint. 

Moldova er det nest fattigste landet i Europa, og det var tydelig. Det var nedslitte gater

Og selvom C. gikk i ekstase over denne, så sier dette bildet sitt om standarden i landet generelt:


Jeg mener, jeg husker vagt at vi hadde en slik telefon da jeg var liten - en avleggs en vi fikk av farmor da hun kjøpte seg ny, slik at vi kunne ha en telefon oppe og en nede, men hallo. I 2016? Men, C. var i ekstase. Han fortalte meg senere at han ble mettet ved synet av den telefonen, og egentlig kunne ligget rett ut på senga resten av dagen og sagt seg fornøyd med det, men man reiser ikke på ferie for å ligge på hotellrommet, så vi gikk ut. I stille gater, nesten folketomme, og så oss omkring, som dere kan lese om i dette innlegget. 

Dagen etter gikk reveljen klokka 6. Toget skulle gå litt over 7, og det er aldri feil å ha god tid. Til frokost drakk vi actimel, en drikkeyoghurt som er helt fantastisk god men som jeg aldri finner i Norge. Så dersom noen vet hvor de selger dette: fortell meg! Deretter gikk vi til togstasjonen, fant toget vårt og etter en lang stund begynte det å bevege seg. Vognen for de som skulle til Tiraspol var stappfull, det var trebenker og syntetiske blondegardiner, jadegrønne vegger, babushkaer med gigantiske kolli med forskjellig innhold, familier med barn og gamle menn som så ut som de kunne falt overende av et litt friskt vindkast, men som med overraskende letthet lempet kolliene sine opp på hattehyllene. Toget hadde 2 lange stopp, og for oss virket disse stasjonen som om de var midt i intet. Jeg rakk å ta et bilde ut togvinduet før toget begynte å kjøre igjen:

Og så kjørte vi i kanskje 20 min til, og var fremme i Tiraspol og dermed også Transnistria. Der kom vi oss gjennom immigrasjonskontrollen (les her), og hadde guidet tur med Tatiana, som er nevnt i innlegg her og her. Men noen fler bilder må likevel med, for Transnistria er et stille land. Det første som møtte oss var stillhet, gatene var nesten folketomme, ikke et blidt ansikt var å oppdrive, veiene var store og brede og klar for masse trafikk som ikke er der, og en sliten, seig aura lå over byen.

Over ser dere hovedgaten - 25. oktober avenyen. Den har 4 eller 6 felt, og det er nesten ikke en bil der.

Utsikten over elva Dnestr, som har sin egen sandstand om man ønsker å bade


Den ortodokse kirken i Kitskany


Klokketårnet vi klatret til tops i - i lange skjørt og sjal for de kvinnelige delene av følget -


Han søte lille her, som jeg fant langs en vegg i 25. oktober-avenyen i Tiraspol

Og ikke minst denne figuren, satt opp til ære for seiersdagen 9. mai:


Som altså betyr I love Tiraspol, skrevet på russisk.

Etter at vi hadde sett nevnte seiersdagsparade, og minnet alle de falne ved den evige flamme:


var tiden kommet for å dra tilbake til Chisinau. Vi gikk til togstasjonen, fant en marshrutka (minibuss) og dro tilbake til Chisinau. C. hadde nær-sammenbrudd i marshrutkaen da vi hadde vært i Transnistria i mer enn 24 timer - alle opphold over 24 timer skal meldes til politiet ved ankomst. Vi dro faktisk til politiet for å registrere oss, men det kom kontrabeskjeden: dette er ikke nødvendig. Så da vi krysset grensen tilbake til Moldova satt storebror nærmest og hoppet i setet sitt.

Vel fremme i Chisinau sjekket vi inn på hotell, og falt egentlig sammen begge to. Vi kjøpte en del souvenirer, og gikk litt rundt, tok et bilde av filharmonien:



Så på et lite ande-tog i parken:


ser dere alle påskeeggene i bakgrunnen? Vi var i Moldova uken etter den ortodokse påskefeiringen, så det var fremdeles pyntet der.

Vår siste kveld i Moldova tilbrakte vi på Andy's pizza, hvor pizzaen og salaten var grei nok, men nachosen vi bestilte var laget av alt annet enn mais, i stedet for salsa fikk vi en skål med sweet chili sauce, "guacamolen" bestod av poteter, ost og krydderurter for fargen, og osten på nachoen var kald, usmeltet. 

Så for å oppsummere: et fattig, stille land - så absolutt, men FOR en opplevelse.

Nina out.

Transnistria: seiersdagsparade

Hvis du kjører et google bildesøk på "8. mai frigjøringsdagen Norge" får du opp hoiende barn, smilende soldater, bilder av Kongen og horder av glade mennesker med vaiende flagg. I Transnistria er bildet er litt annet.

9. mai kalles seiersdagen, til minne om 9. mai 1945, da det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte under 2. verdenskrig - eller den store fedrelandskrigen, som russerne og transnistrierne kaller den. Den 9. mai i år gikk en seiersdagsparade gjennom 25. oktober avenyen midt i Tiraspol, og denne så jeg og storebror på. Og som dere vil se: noe ganske annet enn de bildene som dukker opp på overnevnte googlesøk og hvordan vi ser for oss vår frigjøringsdag.

Javisst er det horder av folk, men det er en stille horde, den eneste lyden som høres er tanksene og soldatenes "hurra, hurra, hurra!"-rop.


Det ene kompaniet etter det andre, med alvorlige ansikter og stive ben

Skarpladde våpner




Blikket mot presidenten

Unge gutter som stolt representerer sitt fedreland

Og over byen: russiske og transnistriske flagg vaiende i vinden.

En meget spesiell opplevelse. 





 

Transnistria: Bendery fort og biltur på bygda

1 mil utenfor hovedstaden Tiraspol ligger byen Bendery. I motsetning til resten av Transnistria ligger Bendery på høyre side av elven Dnestr, men den kontrolleres likevel av Transnistria. Byen har en eneste ting å skrive hjem om, nemlig Bendery fort. I 1558 ble byen erobret av osmanen Suleiman den store, og festningen ble bygget i osmansk stil på, altså, 1500-tallet. Interessant nok har Bendery også vært Sveriges hovedstad: i 1709 flyktet svenskekongen til Bendery, og siden Sveriges hovedstad på den tiden ble definert ut fra hvor kongen befant seg, var altså Sveriges hovedstad på en slette 1 mil utenfor Tiraspol, i de fem årene Karl den 12. bodde der. 

Uansett. For optimal utnyttelse av alle ressurser bestemte Moldoverne seg for at selvom ikke festningen kan rives, så må vi utnytte plassen rundt den, så vi bygger en fabrikk. Dermed møter dette synet deg:

når du kommer gjennom porten til festningen. Man må gå videre, forbi nedlagte fabrikkhaller

Før hele festningen åpenbarer seg:



Man kan klatre inn i den, på den, rundt den - det er ingen gjerder, gelendere eller tauer, så man må være lett på foten og helst ikke ha høydeskrekk, men det var fantastisk å gå der, og igjen: vi var de eneste som var der.

Etter 1 times vandring i ruinene begynte føttene mine for alvor å streike. Vi hadde da vært på bena i 7 timer, så Tatiana tok en telefon til sin overordnede, Andrej, som kom og hentet oss, og siste del av turen ble fullført i bil. Vi ble kjørt til en landsby med en park, der vedkommende som designet parken sørget for å sette sitt preg på parken ved å hogge profilen sin i steinene parken er bygget av:

Ser dere profilen hans?

Vi fikk en omvisning i parken, vi ble tatt med hjem til Andrejs tante og onkel, som hadde 3 hunder, et par geiter, tante Natasja hadde blomstrete husmorforkle og onkel Pawel hadde filttøfler han gikk rundt i åkeren med, før han stilte seg foran en vannspreder og fikk latterkrampe av egen dumhet- og da han kom tilbake og kameratslig tok oss i neven, ble vi overveldet av tidenes vodka-ånde, som forklarte hele vannspreder/latterkrampe scenariet. Jeg tok ingen bilder her, men jeg kommer aldri til å glemme noe av dette - det er AKKURAT slik man ser for seg en eks-sovjetisk landsbygd og dens innbyggere. Turen var i ferd med å nå sin absolutte topp, og så: på vei hjem tilbake til hotell Aist fant vi dette langs hovedveien:

Det, i følge min bror, ultimate bildet på Sovjet: kommunismes lystige "god reise!" sammen med håpet om korsets evige frelse. Da vi så dette ble vi begge mettet, og en seig trøtthet la seg over oss, slik at den siste halvtimen tilbake til Tiraspol ble tilbragt i taushet, etter 8 timers skravling. 

Nina out.

Transnistria: Kitskany og Tiraspol

Som jeg avsluttet forrige innlegg med her følger fortsettelsen av turen vår i Transnistria. Vi møtte vår guide for dagen, Tatiana, i lobbyen på hotell Aist. Hun trodde hun skulle ha en tysk guide, og fikk et litt skremt blikk da jeg sa at nei, vi må ha det på engelsk. Men siden storebror snakker tysk (som hele familien vår kan, utenom meg, som valgte fransk som valgfag og er blitt uglesett for dette siden) kunne han hjelpe litt til når hun famlet med ordene, så hun slappet synlig av i skuldrene, og turen vår startet. 

Vi begynner i Kitskany. 

For å komme dit, gikk vi fra hotellet vårt og gjennom 25. oktober avenyen, som er hovedgaten i Tiraspol. Der fant vi en Marshtrutka, som er en minibus med mer eller mindre faste ruter. Vi betalte noen rubler, og kjørte på dårlige veier frem til landsbyen Kitskany. 

Det såkalte busstoppet. Kitskany er kjent for sitt russisk-ortodokse kloster, som var målet for denne første delen av turen. Jeg hadde heldigvis med meg et skjerf i vesken, da jeg vet at kvinner må dekke hodet i ortodokse kirker, men da vi kom inn, fikk vi beskjed fra en bisk munk om at vi også måtte ha lange skjørt - som de heldigvis hadde til utlån. Javel. Så kom vi inn, munkene gikk i svarte klær og mumlet bønner, humler og andre insekter summet rundt (munkeklosteret hadde en egen seksjon med birøkting), bladene rislet i en lett bris, og en følelse av indre likevekt seg over meg.

 

Vi klatret opp i klokketårnet, og jeg skal innrømme at min nyfunne likevekt begynte å vakle litt da jeg måtte klatre opp stiger i langt skjørt, men det var verdt det:

Før vi gikk inn i kirken dere ser på bildet, som var vakkert og rikt utsmykket

Og hadde en egen liten utstilling med relikvier - en kroppsdel eller gjenstand fra en hellig person:

Jeg var i likevekt. Etterpå gikk vi en tur i klosterhagen, så birøktere, og Tatiana innrømte fnisende at selvom hun er veganer, så spiser hun faktisk honning. 

Deretter tok vi Marshtrutka tilbake til Tiraspol, og begynte på tidenes byvandring - jeg var ikke lenger i likevekt og hadde lyst å legge meg ned å gi opp, men Christian motiverte meg videre. 

Vi ble satt av midt i hovedgaten - 25. oktobergaten. Her er det et monument med den evige flamme, og minnemerker for de falne i "den store fedrelandskrigen" - som er det Transnistriene kaller 2. verdenskrig. 



Flammen kan ses midt i stjernen i bildet, og som Tatiana sa: det er russerne som betaler gassen, så vi lar den alltid brenne.

Like ved minnesmerkene.

Deretter gikk fikk vi se parlamentet:



Med Lenin stolt foran. 

Vi gikk nedover hele hovedgaten, her sett fra andre enden:

forbi regjeringsbygget,

også med Lenin foran, og kom endelig til teateret:

som markerer slutten på hovedgaten og hvor Tatiana feide alt som heter demokrati ut vinduet med ordene "det er nå et styr med alle disse folkene som skal si sin mening hele tiden. Her har vi en rådgivende forsamling, og så bestemmer presidenten". 

Og med disse ordene ble vi sittende og vente på trolleybussen som skulle ta oss til Bendery.

Fortsettelse følger!

 

Transnistria: det stille landet

Helt øst i Moldova, på østsiden av elva Dnestr, ligger det et lite land - ikke anerkjent av andre enn seg selv og noen få andre utbryterstater, og er i følge FN en region som tilhører Moldova, men like fullt - som heter Transnistria. Det har eksistert siden 1990, da Transnistria erklærte seg uavhengig fra Moldova, og dermed satte igang Transnistriakrigen, som i 1992 endte med våpenhvileavtale mellom Moldova og Transnistria, godt hjulpet av russerene - som er de Transnitrierne identifiserer seg med, faktisk stemte hele 97,2% av Transnistrias befolkning i 2006 for å bli en del av Russland. 

Storebror og jeg tok tog til hovedstanden Tiraspol den 8. mai. Det er en strekning på ca 71 km, og toget brukte godt over 2 timer på denne turen, som går over en bro som tydelig viser hvem landets venner er:

Russisk på den ene siden, og Transnistrias farger på den andre (grønt og rødt, for de som ikke er stødige i flaggkunnskap).

Presis kl 09:40 var vi fremme. Vi var de eneste utlendingene, og ble egentlig stående og vifte med passene våre, uten å helt vite hvor vi skulle. En ung familie på 3 forbarmet seg over oss og forklarete at vi måtte fylle ut et innreisekort, og levere dette på immigransjonskontoret - et knøttlite rom med 3 skulende menn stuet sammen foran en bitteliten dataskjerm. Vi fylte ut kortene våre, og gikk bort for å bli registrert. "Norwegija?!" mennene bak skranken så ut som de var falt ned fra månen. Deretter kryssforhøret: "what is your job in Norway!" Meg: "I'm a doctor..." Det var ikke nok. "What kind of doctor? Head, heart?" Han slo seg først på hodet, så på brystet, for å understreke. "No, I'm a genereal practitioner.. ahem, family medicine" "ahhhhh I SEE" sa han, mens han bladde i passet mitt og lurte på om jeg hadde vært i Kambodsja for å jobbe, eller kun på ferie. Så var jeg godkjent. Deretter var det storebrors tur. "I'm a pianist" "ahh, pianist? What you play?" "classical music, you know, Rachmaninov, Prokofiev..." - her mistenker jeg at han kun nevnte østeuropeiske komponister med overlegg, og det virket: "AHHH RACHMANINOV!!! you have good stay, yes?!" sa han mens han smalt stempelet på papirene våre, og så var vi gjennom.

Det første som møtte oss vel ute fra togstasjonen var stillhet. Ikke et menneske, ikke en bil, ingen barnelatter, ingen forfyllet skriking - vel var klokka bare litt over 10, men er man i øst-Europa så er man i øst-Europa. Men nei. Kun fuglekvitter og forlatte gater. En forlatt lekeplass:

Og noen hus som definitivt hadde sett sine bedre dager:


Vel. Christian mente at hotellet hvor vi skulle bo lå "rett nedi her, bare 10 minutter å gå", så vi gikk. Forbi flere forlatte bygninger:





En gjengrodd park:





Og endelig til begynnelsen av hovedgaten. Da hadde vi allerede gått i 15 minutter, og jeg begynte å bli varm og gretten.



Etter langt og lenger enn langt kom vi til hovedgaten:

Pyntet med Transnistrias flagg i anledning frigjøringsparaden som skulle avholdes dagen etter (9. mai). Og her var Christian helt sikker på veien, vi skulle ned dit og så til venstre, så vi gikk og gikk, og for å gjøre en lang historie kort: det endte med at jeg begynte å skrike til ham, kastet vannflasken min på ham, tvang ham til å bære sekken min og at han måtte finne frem russisken sin og spør om veien - som da var til HØYRE, ikke til venstre, og så kom vi til Hotel Aist (oversatt: hotell Storken), hvor vi skulle bo, for å få en autentisk, sovjetisk opplevelse. Her er lobbyen:

Heisene opp: vaskebøtte foran heisdør betyr at den ikke virker:

Og endelig til rommet vårt:



Man kan jo bli schizofren av mindre. Så var det bare å gå ned i resepsjonen igjen og møte Tatiana, vår guide for dagen.

To be continued!

Chisinau

Siden sist har jeg vært i nok et nytt land. Jeg har som kjent en storebror, 13 mnd eldre enn meg, og han er helt vill etter øst-Europa, Sovjet, hammer og sigd, you name it. Han har samme fascinasjon over disse tingene som jeg har for tempelruiner i Asia. Så da jeg fylte 32 år i mars bestemte han at årets bursdagsgave skulle være å dra sammen til Moldova. Vi skulle egentlig ha reist i fjor, men da døde vår kjære tante L, så vi avbestilte turen. Men i mai i år bar det avgårde!

Det begynte med at jeg fløy til Oslo og overnattet der. Flyet fra Oslo til Wien skulle gå kl 6 og noe lørdag morgen. Vi stod opp tiiidlig for å rekke første flybuss fra der bror og hans kone og deres magiske lille sønn bor, og det var da fotodokumentasjonen av turen begynte:

Dette bildet er veldig dårlig, men jeg synes det er så hysterisk morsomt at det må med: Christians versjon av å pakke startet kl 04 med at han kastet alt han ønsket å ha med seg ned trappen, for så å stappe det i en sekk. Kl 4 om morgenen. Merk dere dorullen, som jeg mobbet ham hysterisk for, bare for å måtte be om unnskyldning dagen etter, i Tiraspol...

Vi fløy Oslo - Wien - Chisinau, og da vi landet på flyplassen i Chisinau var det første som møtte oss et fly fra Jubba airways, som jeg selvfølgelig glemte å ta bilde av, men som da er et SOMALSK flyselskap. Lurer på hvordan det havnet i Chisinau? Vi tok en taxi inn til byen, og her ble jeg mektig imponert over min kjære storebror, som greide å kommunisere med drosjesjåfør på RUSSISK! Hjelpes... 

Vi ba om å bli satt av ved togstasjonen, fordi vi planla å dra til Tiraspol dagen etter (innlegg kommer). Togstasjonen var helt magisk:

Jeg mener, se tavlen. Rett tilbake i 1980. Min bror og hans utmerkede russisk greide å kjøpe togbilletter til oss til neste dag, og deretter gikk vi fra stasjonen og til hotell Kosmos, hvor vi skulle bo for natta. På veien tok jeg en haug med bilder, men dette er det mest beskrivende for hele Chisinau:

Begynt med blanke ark, limt opp, revet ned, limt opp, revet ned, revet mer ned, gitt opp.

Hotellet vårt, ok fra utsiden... 

Men herregud, innsiden... Men ok, vi satte fra oss bagasjen (sekkene), og så gikk vi på vandring i Chisinaus eneste hovedgate, som begynte med dette synet:

helt magisk bil. Onkelen min hadde en sånn (eller en lignede, jeg husker ikke helt), som jeg lærte å kjøre i. Helt fantastisk!

Hovedgate

Masse ledninger

Chisinaus triumfbue, som markerer enden på hovedgaten

Med flagget vaiende i vinden

Klokketårn i parken like ved triumfbuen



tårn med kommunistisk stjerne-spir 



Solnedgang over Chisinau.

Turen til Tiraspol skrives om i neste innlegg.

Nina out!
 




 

Minus 15% !

husker dere DETTE  innlegget? Jeg skrev det 3. januar i år og det fikk meg for andre gang inn på blogglisten. Jeg skrev også et innlegg om oppsummering av 2015, der jeg skrev at målet for 2016 var å gå ned 30 % av kroppsvekten min. Og nå er jeg halvveis! 

Forskjell? ;) 

15% igjen! Forøvrig er den helt fantastiske "read a book" t-skjorten gave fra storebror, som jeg fikk for over 1 år siden, men som nå passer :D

Nina out.

#sjekkdeg - en leges bønn

I 2014 var det en alarmerende nedgang i antall kvinner som tok celleprøve. I 2015 kom kampanjen sjekk deg, startet av Thea Steen - les gjerne bloggen hennes https://theasteen.com/ , og 6500 flere kvinner sjekket seg, sammenlignet med året før. Det er det største oppmøte i livmorhalsprogrammet noen sinne. 150 krefttiller kan ha blitt avverget. 

Men fremdeles får 3000 kvinner hvert år påvist celleforandringer. 300 av disse utvikler kreft. 70 av dem dør. På verdensbasis er livmorhalskreft er den 3. vanligste krefttypen. Omtrent en halv million nye tilfeller oppstår hvert år, og ca 27500 kvinner dør. 

I Norge har vi screeningprogram. Hvert 3. år får alle kvinner mellom 25 og 69 år et brev som minner dem å ta celleprøve. Og på tross av screeningprogrammet (også kjent som masseundersøkelseskampanjen), og kampanjer som #sjekkdeg, er det førti prosent av de som får brevet, som velger å ikke sjekke seg. Grunnen til at vi har screeningprogrammet, er å fange opp tidligere forandringer, forstadiene til kreft. Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir sjelden symptomer, og man oppdager derfor kreften sent. Men dersom man screener seg hos fastlege, kan man fange opp celleforandringer - som kan være forstadier til kreft, eller de kan være uskyldige - mye tidligere. Og det er mye, mye enklere å behandle forstadier, enn kreft. 

Mange kvinner kvier seg for undersøkelsen, og jeg skal være dønn ærlig å si at celleprøve, det er IKKE på min favorittliste. Slik har mange av pasientene mine det også. De kvier seg, utsetter timene sine, eller velger å kaste brevet. Derfor skal jeg nå forsøke å berolige dere alle, ved å forklare hvordan en celleprøve tas, og hvordan en gynekologisk undersøkelse utføres hos en fastlege, som meg. For at dere ikke skal grue dere, men heller sjekke dere! Og før jeg begynner: kommuniser med legen! Om du har vondt, eller føler ubehag, eller vil stoppe: si fra! Vi tar det i ditt tempo! Jeg pleier å si til pasientene mine at de har 2 jobber: 1. si fra ved ubehag, 2. husk å puste! Den siste blir stort sett alltid mottatt med et smil og skuldre som synker noen millimeter, hehe.

Børsten som brukes til å ta celleprøve

Man kler av seg på underdelen av kroppen. Man sitter i en gynekologisk stol, med føttene lett fra hverandre, støttet i bøyler. Det brukes et spekel til å åpne vagina forsiktig, her bruker man litt gele for at det lettere skal gli inn. De fleste har ikke ubehag ved dette. Man bruker en lyskilde og inspiserer slimhinnene, og livmormunnen. Deretter tas prøven fra livmormunnen med en liten børste. 

Gynekologisk undersøkelse

Etterpå kjenner legen på livmoren, og eggstokkene, ved å ha 2 fingre i skjeden, og presse på magen med andre hånd. Vi kjenner etter kuler på eggstokkene, og størrelse på livmor. Og det var det! Noen kvinner blør litt etter celleprøve, det er normalt, da børsten "skraper" i cellelaget på livmorhalsen, som hos noen blør lettere enn andre.

Prøven sendes inn til laboratorium, hvor cellene inspiseres under mikroskop, og man tester prøven for HPV - humant papillomvirus, som øker risikoen for livmorhalskreft. Dersom det er noen forandringer, vil du bli innkalt til legen igjen for videre undersøkelser, eventuelt henvist videre til behandling.

Som dere ser: verre enn dette er det ikke. Så, jenter og damer: SJEKK DERE! På forhånd takk!

Kilder: kreftforeningens nettsider: https://kreftforeningen.no/om-kreft/kreftformer/livmorhalskreft/ , norsk elektronisk legehåndbok, og norsk helseinformatikk (NIH):  http://nhi.no/forside/ 

 

5 stages of anger

I følge Elisabeth Kubler Ross har sorg 5 stadier. Fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept.

Idag har jeg kommet frem til min egen tilsvarende modell, som forklarer stadium 2, sinne, som jeg ofte befinner meg på, uavhengig om jeg sørger over noe eller ei. Jeg har av grunner jeg ikke skal komme nærmere inn på vært ganske forbanna i hele dag, og nå når dagen går mot slutten, har jeg funnet ut at mine reaksjoner på ting som gjør meg sint, dvs mine 5 stadier av sinne, er som følger:

1. eksplosjon

2. maks effektivitet

3. tristhet

4. hvitglødende raseri

5. tilgivelse og kommunikasjon

Stadium 1: eksplosivitet

Når jeg blir sint, så koker jeg over. Jeg stiller meg i kamp-posisjon med føttene i hoftebredde og knyttede hender, jeg strammer magen og jeg hever stemmen mer og mer og samler energien inni meg til en "kule", som eksploderer over til...

Stadium 2: maks effektivitet

For å få utløp for sinnet mitt på en konstruktiv måte, som ikke innebærer å knuse ting, eller skade meg selv/andre (jeg har slått noen ytterst få ganger i hele mitt liv, den ene gangen var da jeg var 18 og dro til en fyr - som hadde utnyttet meg i månedsvis - i vilt raseri, og den følelsen... Den er en av de beste jeg har hatt, men siden da: færre enn jeg kan telle på en hånd), eller skrike veldig lite konstruktive ting til den jeg krangler med (for det skal stort sett to til, men det jeg har lært, er at jeg bør ikke skrike i sinne, for da blir jeg ond, ukonstruktiv og direkte slem, og det er ikke sunt for noen), så derfor går jeg enten ut av huset i raseri og går en lang tur (det gjorde jeg i dag, med sint musikk på ørene), eller jeg begynner å vaske huset - noe jeg hater og som derfor for sjelden gjør, med det resultat at det alltid er litt rotete her, noe jeg egentlig hater, så det gjorde jeg også idag, da jeg kom hjem fra turen. For så sint var jeg nemlig. Deretter når jeg...

Stadium 3: tristhet

der jeg er utslitt både av å være sint og å ha brukt opp all energien min på tur/vasking, så jeg begynner stort sett å gråte. Og mens jeg gråter, går jeg gjennom hvorfor jeg egentlig ble sint. Jeg prøver å finne ut nøyaktig hva det var som gjorde meg sint, hvordan det kan jobbes med, og alt etter hva jeg kommer frem til, havner jeg på:

Stadium 4: hvitglødende raseri ELLER forståelse

Dersom jeg har rett, og motparten tok feil, eller var urimelig, kan jeg være sint en stund. Hvitglødende, faktisk, og da er det best å holde seg unna. Jeg tar ikke telefonen når den ringer i dette stadiet, hvis vedkommende jeg kranglet med ringer, fordi jeg vet at jeg ikke vil greie å være konstruktiv. Silent treatment, om du vil. Eventuelt: Hvis det er jeg som har tatt feil, eller oppført meg som en tulling, eller begge deler, og jeg greier å innse det, så får jeg forståelse for hvorfor motparten ble sint/krangelen startet. Men siste stadium er uansett:

Stadium 5: tilgivelse og kommunikasjon

 

Dersom jeg er den "sårede part" har jeg behov for en unnskyldning. Og en samtale om hva som skjedde og hvorfor ting ble sagt som de ble. Og dersom jeg er den som såret, så ber jeg om unnskyldning. Jeg har ingen problemer med å be om unnskyldning når jeg vet jeg har gjort noe som har vært leit for andre. Men for at dette punktet skal virke, så må kommunikasjon være med. For ingen er tankelesere. Jeg kan ha såret vennninner ved å si noe jeg mente på tull, men som de tok alvorlig. Og omvendt. Det nytter ikke med silent treatment hvis parten som mottar denne ikke skjønner noe av den. 

Moralen er: kommunikasjon er nøkkelen. 

Og, selvsagt, som Phoebe i friends sier til Ross når han kritiserer Rachel når hun er høygravid og sur: my God man, don't anger it. 

Nina out.

3 punkteringer på 1 mnd...

Overskriften sier vel det meste. Jeg har greid å punktere dekkene på min fantastiske lille bil, TRE ganger, TRE forskjellige dekk, på UNDER EN måned. 

Den første gangen var 12. januar. Men egentlig begyte sagaen lenge før dette. Jeg hadde nemlig, til og med 9. januar, kjørt rundt med 3 vinterdekk og et reservedekk, helt fra jeg byttet dekkene fra sommer til vinter i høst en gang. Pga det siste vinterdekket hadde en ødelagt ventil som jeg bare ikke maktet å fikse. Så det endte med at min far gjorde det for meg. JA, jeg er 31 år, og ja, jeg trenger faren min til slike ting. Fremdeles. Så den 9. januar fikk pappa fikset ventilen, og den 11. januar tok lillebror av reservedekket, og tok på det nå reparerte vinterdekket - høyre bakdekk. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte fylle luft i det dekket, da det var litt lite luft i det. 

Morgenen 12. januar tenkte jeg at pft, jeg stopper på en bensinstasjon på vei til jobb. Dvs på vei til jobb 25 km unna der jeg bor. Hele sagaen kan leses HER, kortversjonen er dette:

Og at min kjære Morten kom kjørende for å hjelpe meg å bytte dekk. Han er faktisk ekstremt grei. 

Så reservedekket kom på igjen, og jeg var tilbake der jeg startet: 3 vinterdekk, 1 reservedekk (høyre bakdekk). Så jeg mobiliserte Morten, og han lovte at han skulle ordne nye dekk til meg. En dag denne uken. Skulle gjort det på torsdag, men så passet ikke det eller noe, og jeg skulle besøke en venninne, så jeg kjørte, og på veien dit hører jeg bare FLAPP-FLAPP-FLAPP-FLAPP. Og jeg bare: FAEN! Det viste seg at da var det VENSTRE bakdekket som nå var punktert. Heldigvis var jeg ikke langt hjemmefra, så jeg kastet meg i bilen og kjørte hjem, og greide å unngå å ødelegge felgen, selvom dekke i følge Morten så verre ut enn det over her.

Så fikk jeg panikk og angst og krisemaksimering, fordi både jeg og Morten skal jobbe i helga og vi trenger begge biler og jeg bare HJEEEEELP fiks det nååååå!!! Og Morten bare, jada, jeg ordner. Så jeg tok hans bil til jobb, han hadde min, og da jeg ringte for å høre hvordan din gikk, informerte han meg om at også reservedekket nå var punktert. Det stod en skrue i det.

Jeg tror verden er ute etter meg...

Men han fikset dekkene, og jeg er nå den "stolte" (les: IRONI) eier av 4 stk PIGGDEKK. For piggdekk.... det er visst way to go.... men da jeg sa dette til lillebror, fikk jeg dette i retur:



Begrunnelsen:

Og jeg er enig. PIGGDEKK FOR SVARTE! Arg!

Når denne rasende enetalen/blogginnlegget er ute: Jeg er svært glad for at jeg har en kjæreste som ber meg senke skuldrene og sier at ting ordner seg, at han skal fikse, og så faktisk ordner ting jeg syns er vanskelige/umulige for meg. SELVOM han kjørte til dekkbutikken med 2 vinterdekk, 1 resevedekk og 1 sommerdekk, og ikke visste at de små gule merkingene på dekkene betyr hvor på bilen de skal sitte, for deretter å returnere med piggdekk. #facepalm...

Men jeg har nye dekk, som er HELE og uten hull, MED nok luft, og på riktig sted. OG et reservedekk i bagasjerommet. MEN. Hvis jeg nå punkterer igjen. For 4. gang. Kan jeg da kjøre med 3 piggdekk og 1 piggfritt reservedekk? 

 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » Februar 2017
Nina

Nina

33, Stavanger

Jeg er Nina. Jobber som lege, liker å reise, lese, skrive - som jeg får utløp for ved å skrive bloggen. Bloggen fikk sitt navn etter min første langtur til Asia våren 2013 og skulle egentlig kun være en reiseblogg (Slik at de hjemme kunne følge med og vite at jeg var trygg og hadde det bra, hehe), men siden jeg har fått beskjed om å fortsette bloggingen, kommer jeg til å gjøre det med denne bloggen. Annet innhold - men også reisebeskrivelser fra turer jeg tar! - samme navn. For spørsmål om reklame/sponsorinnlegg kan dere kontakte meg på syvuker@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits